Å fortelle seg hel – Min Kamp som identitetsskapende prosjekt

Utgivelsen og mottagelsen av de tidligere bøkene er et sentralt tema i Min Kamp. Sjette bok. I begynnelsen av boken skriver Knausgård om onkelens reaksjon etter å ha fått tilsendt manuset til bind 1. Han anklager nevøen for å lyve om flere forhold som har med familien å gjøre, spesielt omstendighetene rundt sin brors død, og han truer med å gå til erstatningssøksmål hvis boken utgis. Forfatteren skildrer sin egen fortvilelse som følger av dette: ”Det gjorde så vondt, så forferdelig vondt. Det var som om alt hadde gått i oppløsning. Selv om jeg visste hva det kom av, det jeg hadde skrevet og reaksjonen på det, visste jeg ikke hvorfor følelsene var så sterke, det var som om de hadde blitt kuttet av fra utgangspunktet og var ute på egenhånd. Det var skyldens anatomi”( s. 330).

 

Fortelling og identitet

Knausgård ser for seg en rettssak hvor han må forklare seg om romanen, om hvorfor han har skrevet den. Når han får spørsmål om hvorfor noe av det han har skrevet avviker fra fakta, som at faren bodde hos farmoren i to uker og ikke tre måneder før han døde, tenker han seg at han svarer: ”Det er slik jeg husker det.. Dessuten er det om min far jeg har skrevet, det er min fortelling jeg har fortalt, og det kan vel ikke være ulovlig? Kan det det?” (s. 178). Det er Karl Ove Knausgårds versjon av det som skjedde vi får, det er nettopp hans egen fortelling.

Fortellingen som form og prosess kan være til hjelp for å se linjene i eget livsløp og når vi skal konstruere vårt eget jeg. En fortelling gir en følelse av tilhørighet, men den kan også, på grunn av sin narrative form, bidra til identitetsdannelsen. Den amerikanske sosiologen Anthony Giddens er blant de som er opptatt av fortellingens struktur som et kulturelt verktøy som individet bruker til å ordne verden i meningsfylte, sammenhengende strukturer (Giddens, Anthony: Modernitet og identitet. Selvet og samfundet under sen-moderniteten, Hans Reitzels Forlag, København, 1996). Han peker på selvbiografien, enten den er eksplisitt nedfelt som en dagbok eller ikke, som selve kjernen av selvidentiteten i den moderne sosiale tilværelse. Om utfordringen ved Min kamp-bøkene skriver Knausgård: ”..hvordan gjøre alle disse minnene, som nesten var uuttømmelige, om til en enhetlig fortelling? Og hvordan gjøre det så den forble tro mot det egne i minnene?” (s. 68).

På bakgrunn av forståelsen av fortellingen som en viktig del av identitetskonstruksjonen, mener jeg Min Kamp-prosjektet kan ses på som et uttrykk for forfatterens ønske om eller behov for å skape en fortelling om sitt eget liv. Det handler om å forstå, forklare og finne sammenhenger. Knausgård ser tilbake på det livet han har levd til nå. Han skriver om opplevelser fra barndom, ungdom og voksenliv som har gjort ham til den han er og formet de tankene han har omkring mange ulike temaer i dag. Han utforsker sin fortid og gjør opp med den for å klare å se hvor han står i livet i dag og dermed takle fremtidens utfordringer.

 

Performativ biografisme

I artikkelen Skriftens speil tar litteraturprofessor Per Thomas Andersen opp temaene det skrivende jeget og såkalt performativ biografisme i nyere skjønnlitteratur: ”Et skrivende jeg prøver å skape en selvfortelling som gir identitet og sammenheng i eget liv. Det skrivende jeget på nåtidsplanet oppsøker sitt fortidige jeg og forteller det inn i og ut av sammenhenger som kan skape mening for det individ som skal leve sitt liv inn i fremtiden”. Andersen knytter vår fascinasjon for Knausgård og hans selvbiografiserende skrift til vår egen måte å forstå oss selv på, hvordan vi bruker fortellingen som modell for identitetsoppfatningen.     

Vi søker naturlig etter helhet, harmoni og sammenheng i livet, og fortellingen kan altså være et redskap for å oppnå dette. Min Kamp-bøkene er selvbiografiske, men de er også romaner. Det er nettopp performativ biografisme hvor det private opptrer på kunstens betingelser og blir estetiske virkemidler. Knausgård er selv inne på dette når han skriver at han begynner å tvile på sine egne minner: «Jeg kunne ikke stole på meg selv og mitt eget minne, for det var infisert av skrivingen. Det kjente jeg fra tidligere, at det å skrive om et minne forandret det, plutselig visste man ikke lenger hva som tilhørte minnet og hva som tilhørte skriften”(s. 258). 

Liv og skrift og fakta og fiksjon går over i hverandre, og i motsetning til en dagbok som er rettet innover og skrevet kun med tanke på den som skriver den, er romanen rettet utover mot et lesende publikum. Det handler uansett om å sette ord på det livet vi lever, om å sette oss selv i en sammenheng som utgjør fortellingen om vår identitet. Spørsmålet man kan stille seg, enten det dreier seg om selvbiografiske romaner eller våre egne statusoppdateringer på facebook, er imidlertid: hvor hel blir man egentlig når tanken på leserne alltid ligger i bakhodet?

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s