Ida Hegazi Høyer: Fortellingen om øde

Fortellingen om ødeFortellingen om øde (Tiden – 2015) handler om tannlegen Carlo Ritter som selger alt han eier, trekker ut alle tennene og forlater Europas storbyliv for å oppsøke ensomheten på en øde øy i Stillehavet. Han har en drøm om å oppnå en absolutt naturtilstand og leve til han blir 140 år. Det går imidlertid ikke lang tid etter at Carlo har satt sine føtter på den svarte stranden før han skjønner at det meste vil bli annerledes enn han hadde forestilt seg. Mest uventet er frykten og ensomheten som rammer ham. Livet på øya er hardt, og det handler kun om å overleve fra dag til dag. Han begynner å skrive rapporter som han legger i en postkasse som han setter opp på stranden. Som en overlevelsesmekanisme tar fantasien overhånd i disse tekstene, og han skildrer tilværelsen på øya slik han hadde drømt om at den skulle være og ikke slik den faktisk er. En dag er rapportene borte, og Carlo ser et skip i det fjerne. Snart står det om ham i avisene, og ute i 1930-tallets Europa får han endelig den oppmerksomheten han drømte om før han reiste. Marie Wittermann er blant dem som leser om doktor Ritters ensomme lykke. Hennes ektemann Heinzel vil gjøre alt for sin følsomme og tungsindige kone, og hun vil ikke noe annet enn å reise. Carlo er kommet helt ut av de sosiale spillereglene, og konfliktene er uunngåelige når ekteparet Wittermann ankommer øya. De tre øyboerne innretter seg allikevel etter hvert i en slags fredelig sameksistens, men så en dag slår en eksentrisk baronesse seg ned på stranden med sitt harem, og en kamp mellom øyas to leire settes i gang. Et drama utspiller seg også i naturen i denne fortellingen, men menneskene er så opptatt av konfliktene seg i mellom at de ikke forstår, eller kanskje ikke vil forstå, at det er naturen og dens krefter de bør frykte mest.

Galápagos-affæren Fortellingen om øde er basert på virkelige hendelser. I 1929 flyttet den tyske tannlegen Friedrich Ritter til den øde Galápagos-øya Floreana. Akkurat som i romanen ankom senere både et ektepar og en baronesse, og konflikter førte til at to mennesker ble drept og to forsvant. Den såkalte ”Galápagos-affæren” fikk stor oppmerksomhet i den internasjonale pressen. Ida Hegazi Høyer fikk fortalt historien da hun selv besøkte Galápagos, og ble altså inspirert til å skrive en roman med utgangspunkt i den.

Noe ulmer under verden Ida Hegazi Høyer debuterte i 2012 med romanen Under verden. I 2013 kom Ut og i 2014 Unnskyld. I 2014 ble hun tildelt Bjørnsonstipendet for sine to første romaner, og i 2015 fikk hun EUs litteraturpris for Unnskyld. Høsten 2015 kom Fortellingen om øde som har fått mange gode anmeldelser. Våren 2015 kåret Morgenbladet Hegazi Høyer til en av Norges ti beste forfattere under 35. I et intervju i forbindelse med kåringen uttaler forfatteren: ”Alle har skjeletter i skapet, og før eller siden truer de med å komme ut. En dag kan maskene falle og vise hva vi er kapable til, både på godt og vondt. Den døren må man holde på gløtt…”. I romanene hennes er skjelettene som regel gjemt under bakken. Karakterenes hemmeligheter er skjult under grunnen de går på, og der ligger de og ulmer og dirrer og truer med å sprenge seg opp og fram, ut i det virkelige livet. Dette setter sitt preg på handlingen som utspiller i romanene. I debutromanen Under verden flytter den kvinnelige hovedpersonen til en gammel hytte i skogen. Fokus er på det som skjer her og nå, leserne får ikke vite noe om kvinnens bakgrunn, men symbolene står i kø, og man forstår at hun bærer på mye som krever bearbeidelse. Av og til sprenger fortiden seg opp til overflaten:

Fra under bakken dukker frem de eldste ting, en skjør melankoli, som om jorda selv gjør krav på ny historie. Overalt, og hele veien, flasser bakkeskorpen av sin hinne, der jeg vasser i flasker og i gammelt glass, arsenikk og vademekum, gamle sko og slitne støvler, en haug med verktøy og fanfarer. En loslitt gyngestol har kommet opp bak uthuset, og ved brønnen et strykejern. Overalt har bakken spydd opp tid og krafttak. En sag, en tang, en hammer og en skrape. Alt man trenger for å rive ned og bygge opp” (s. 135).

I Unnskyld blir sannheten om fortiden helt konkret gjemt under gulvet. Den mannlige hovedpersonen Sebastian skjuler sin store hemmelighet i en eske under gulvet i leiligheten han deler med kjæresten: ”Hullet var overraskende ryddig, overraskende rent, og det var ikke mye du hadde oppi der. En eske, det var alt. En gammel gjenteipa skoeske” (s. 194). I Fortellingen om øde er det naturen som bærer på den store hemmeligheten. Stillehavsøya skjuler noe for sine beboere som skal komme til å true deres eksistens. Noe ulmer under øyas overflate, og korte beskrivelser her og der i teksten, som ”det svake, svake skjelvet” (s. 83), ”et dempet skrall fra under bakken” (s. 103), ”kun dette, et svakt og vevert skjelv i bakken” (s. 129), gir oss ”hint” underveis om dramaet som er på gang utenfor menneskenes synsvidde.

Lengselen etter et hjem Et annet trekk som romanene til Ida Hegazi Høyer har til felles er en rotløshet som karakterene føler. Hun skriver om mennesker som lengter bort fra der hvor de befinner seg i livet og vil forsøke å skape noe nytt et annet sted. De flytter til en hytte i skogen, drømmer om å komme bort fra rutinene og forutsigbarheten eller reiser til en øde øy. De setter i gang ulike former for frigjøringsprosjekter og oppsøker ensomheten i håp om å klare å skape en tilværelse hvor de virkelig kan føle at de er kommet hjem. Denne lengselen etter et hjem er spesielt tydelig i Under verden som innledes med disse ordene: ”Lenge har jeg tenkt på dette: å komme hjem. Hver eneste dag, denne gripebevegelsen”.

Hvem er vi når ingen andre ser oss? Om ensomheten hun skriver om sier forfatteren selv: ”Ensomheten er i disse romanene ikke et tap, men et håp om å finne seg selv igjen utenfor byens mas og rutiner”. I Fortellingen om øde introduseres et nytt tema som kan ses i sammenheng med denne ensomheten som karakterene oppsøker. Carlo Ritter hadde nemlig ikke reist av gårde til en øde øy hvis ingen hadde visst om det. Han er en mann som vil synes. ”Hadde det ikke vært for oppmerksomheten, kan det absolutt tenkes at doktoren aldri ville søkt seg til øya i utgangspunktet, altså, dersom ingen andre fikk det med seg, dersom ingen applauderte”(s 13.). Det er også dette som er årsaken til at han begynner å skrive rapporter: ”Om ingen vet at jeg lever eller ser at jeg lever, lever med meg eller av meg, lever jeg egentlig da , undret han” (s. 40-41). Han skriver altså for å bli sett. Dette er et aktuelt tema i dagens samfunn hvor tiden man har til å være alene kan se ut til å bli mer og mer innskrenket, og mange er opptatt av å vise fram seg selv og sine gjøremål til andre på sosiale medier. Hegazi Høyer har studert sosiologi, noe hun selv tror bøkene hennes bærer preg av og har gitt henne et skråblikk på samfunnet. Sosiologi handler om forholdet mellom mennesker, om samspillet mellom mennesket som individ og som en del av en gruppe. Det dreier seg om mønstre og prosesser som preger samfunnet og hvordan dette former enkeltmennesket. Det er nettopp Ida Hegazi Høyers skarpe blikk for sosiologiske strukterer og hvordan hun utforsker disse i sitt litterære univers som gjør henne til en av våre mest aktuelle og interessante forfattere – og til en av mine favorittforfattere.

Lyst til å lese mer om Ida Hegazi Høyers romaner? Jeg har tidligere anmeldt Under verden og Ut.

 

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s