Helle Helle: Dette burde skrives i nutid

Roman

158 sider

Samleren

2011

I romanen Dette burde skrives i nutid er jeg-fortelleren den unge kvinnen Dorte Hansen, som leier en bungalow ved Glumsø stasjon utenfor København. Dorte er student, og planen er at hun skal ta toget inn til hovedstaden og følge forelesninger i dansk, men hun ender alltid opp med å gjøre noe annet; gå i bruktbutikker eller i kjøpesenteret Scala, på kafé eller konditori.

Det er tilfeldighetene som styrer i Dortes liv. Særlig er det tydelig i forhold til menn. Hun forlater og blir forlatt, og gang på gang er det som om krefter utenom henne selv fører henne til en ny mann, enten det er han som jobber på jernbanestasjonen rett over veien, fetteren til kjæresten, eller en i kollektivet hun blir boende i etter at kjæresten har flyttet ut. Dorte er stadig på vei, ofte på sykkelen sin. En gammel koffert hun har fått av sin far er trofast følgesvenn. Den pakker hun ned i, for så å pakke opp og ned igjen. Kofferten blir et symbol på hovedpersonens mangel på et fast tilholdssted. Hun er hele tiden på leting etter noe, rastløs om dagen og søvnløs om natten, og er det noen som spør hvordan hun har det svarer hun bare at det går bra. Ordene blir stående og dirre. Ikke på grunn av det som sies, men på grunn av det som ikke blir sagt. Slik er det også i samtalene mellom Dorte og tanten som hun er oppkalt etter, og som er en sentral person i boken. De møtes ofte og prater, men de kommer aldri under overflaten på hverandre, ikke engang når tanten mot slutten av boken blir innlagt på psykiatrisk sykehus. Dorte kommer på besøk, og når hun spør hvordan det går er svaret: ” Det går ellers godt nu, synes jeg” (s.150). Tanten spør Dorte om det går bra med henne, og svaret hennes lyder: ”Ja. Det går godt” (s. 153). Så fortsetter praten om det daglige og praktiske.

I en naturlig strøm

I norsk sammenheng er Trude Marstein den som ligger nærmest Helle Helle når det gjelder stil og språk. Marstein er også Helles faste oversetter i Norge. Hos Marstein ligger det i bøker som Sterk sult, plutselig kvalme (1998) og Plutselig høre noen åpne en dør (2000), et sterkt, noen ganger rent fysisk, ubehag under både når det gjelder tematikken og i de detaljerte beskrivelsene. Hos Helle ligger humoren under og letter noe på den klaustrofobiske stemningen i hennes litterære univers. Et annet kjennetegn ved den danske forfatterens tekster, og som ofte er nettopp det som er med på å skape den underliggende humoren, er hvordan hun setter setninger som tilsynelatende ikke har noe med hverandre side om side. Dette er et virkemiddel, som ved å føre til nye bilder og spennende assosiasjoner, får leseren til å nikke gjenkjennende, for slik er det i det virkelige livet: ”Min mor havde lavet stuvede kartofler, hun havde fået en ny svagt orangefarvet læbestift” (s. 50). Det man sier og tenker kommer i en naturlig strøm. Det er ikke som i en konstruert fortelling som er fortalt i ettertid (i motsetning til i nåtid) hvor alt kommer i en gjennomtenkt og logisk rekkefølge.

Hverdagens mester

Dortes utførelse av dagligdagse gjøremål blir detaljert beskrevet. Man kan se det som skjer for seg enten hun spiser sin middag i ensomhet, henger opp klesvasken i sin sparsommelig møblerte bungalow eller sykler en tur for å fordrive tiden: ”Jeg gikk og samlede cyklen op og kørte tilbage efter min hukommelse. Den slog ikke til, jeg kom på afveje. Utallige rønner med åbne køkkendører, radioavis. Mågerne hang over en tidlig mejetærsker i aftensolen” (s. 107).

Dette burde skrives i nutid inneholder ikke de store begivenhetene. Det er hverdagen som råder i Helle Helles univers. Allikevel er ikke boken lett å legge fra seg når man har begynt. For når hverdagen beskrives slik som i denne romanen, er en helt vanlig dag nok, et helt vanlig menneske holder for å bevare drivet i teksten. Dorte stopper ikke opp. Ting skjer, og ferdig med det. Leseren blir dratt med fra det ene trivielle gjøremålet til det andre i en naturlig flyt. Hendelser og replikker registreres, men dveles ikke ved. Dette burde skrives i nutid er en fortelling i datid ikledd nåtidens drakt, noe som gir teksten et preg av at ting bare flyter av sted uten av at de reflekteres noe særlig over. I motsetning til datiden innbyr ikke nåtiden til refleksjon og ettertanke, derfor burde romanen skrives i nåtid som tittelen sier.

Å holde det flytende fast

Det er som om Dorte venter på at noe skal skje. Når skal hun komme i gang med livet? Og hva skal hun i gang med? Er hun på vei mot et sammenbrudd, slik tanten også får oppleve? Eller kan det være en del av prosessen mot å bli forfatter vi får et innblikk i? For dette er også en bok om å skrive, selv om det, bortsett fra noen små hint underveis, er tydeligst i det første og de to siste kapitlene i boken. Romanen innledes med setningen:  «Jeg skrev for meget om det trappetrin”, mens den siste lyder: ”Dette burde skrives i nutid, jeg skrev ikke”. Helle Helle har selv uttalt at hun ville skrive en roman som kommenterte at den er en roman, men at det var noe hun gikk bort fra ettersom hun ”ble mer og mer Dorte” (http://www.litteratursiden.dk/debat/dette-burde-skrives-i-nutid-0). Hovedpersonen har et ønske om å skrive, og møter forfattervenner i hovedstaden. En av karakterene sier om det å skrive: ”Det er så meget, der lyder flot, der er så meget, man kan tage med. Man kan tage alt med. Men der skal være en grund” (s. 158). ”Sådan arbeijder jeg i hvert fald. Jeg spørger hele tiden mig selv: Hvorfor skal dét med, hvorfor skal dét med? Og hvis jeg ikke kan finde en grund, kommer det ikke med” (s. 158). Disse setningene er beskrivende for Helle Helles egen minimalistiske stil. Ingen ord er overflødige, og det ligger en tanke bak hvert eneste ett. De nøye utvalgte ordene gjør at lesernes tanker går til det usagte, til det som finnes mellom linjene. Slik blir Helle Helle både hverdagens og undertekstens mester.

Helle Helle holder fast det som hele tiden flyter, det som alltid er i bevegelse. Hun holder det fast og løfter det opp foran leserne som kan betrakte det. Det får oss til å fundere over livet, og hvordan alt henger sammen, lenge etter at man har lagt boken fra seg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s