Heidi Furre: Parissyndromet

heidi furre

Roman

207 sider

Flamme Forlag

2013

Anmeldereksemplar

 

En ung kvinne forlater Oslo, sier farvel til alle vennene, inkludert bestevenninnen Benedikte, og reiser til Paris. Hun drar ikke fordi hun lenge har drømt om å bo der, byen er tilfeldig valgt. Kanskje vil hun bare bort, kanskje vil hun mest av alt langt unna eks-kjæresten som bare omtales som han. I Paris flytter hun sammen med norske Anna, prøver å lære seg fransk og jobber som barnevakt for en amerikansk familie.

Savn Hun er på fest av og til, men det er hverdager det er flest av, alene eller sammen med Anna, i leiligheten eller i ute i byen. Hun går eller kjører metro, besøker alle turistattraksjonene, sitter på kafé og går på franskkurs. Romanen inneholder mange fine skildringer av velkjente steder i Paris, og ja, jeg får absolutt lyst til å reise dit igjen, men oppholdet i den franske hovedstaden fungerer først og fremst som et bakteppe for alt det andre som fremkalles i tankene til hovedpersonen, alt det hun tenker på og savner og som befinner seg langt unna. Hun sier at byen er tilfeldig valgt (”Eg snurra på globusen og fingeren min trefte Paris”, s. 13), og det blir også sant på den måten at kjernen i fortellingen ville vært den samme uansett hvor i verden hun befant seg. Det som setter grunnstemningen er alt det Furre skriver om som utløses av lengselen etter det som er hjemme, og hvordan det betraktes gjennom et nostalgisk blikk.

Språk Til tross for at det er drømmenes og romantikkens by det handler om klarer forfatteren å holde seg unna klisjeene og bruke et enkelt og hverdagslig språk. Innimellom sper hun på med originale bilder og finurlige formuleringer som gir teksten særpreg. Jeg ble imidlertid litt skeptisk i starten av romanen da jeg støtte på denne passasjen i slutten av et kapittel: ”Du kunne fått den globusen eg kjøpte til bursdagen din. Eg gav den til Fretex. Eg ville ikkje gi heile verda til ein som ikkje ville ha meg” (s. 14). Det hender altså at det blir overtydelig og lite elegant, men for det meste holder forfatteren seg til det enkle og lavmælte. Noen av de fineste skildringene finner vi i de delene som omhandler bestemoren, og hvor det helt konkrete og hverdagslige lades med en nærmest poetisk stemning: ”Lyden frå kjøkkenradioen til bestemor blandar seg med lyden frå ein storby på seinsommaren, det varme lyset, den forureina lufta, den søte lukta frå tusenvis av bakeri og fruktmarknad. – Eg hadde alltid så lyst til å reise til Paris, men det blei aldri til det og no er det for seint, seier bestemor i telefonrøyret sitt, og det er slutten av august, det er eple og plommer i hagen, altfor mykje til berre ein person, og frysaren er full av all frukta frå ifjor og året før der igjen og året før der igjen” (s.18).

Bestemor Fortellerens bestemor har en sentral rolle i fortellingen. Hun er den første hovedpersonen ringer til når hun er vel fremme i Paris. Minner fra barndommen hos besteforeldrene og tanker om hvordan det er å bli gammel som springer ut fra bestemorens tilværelse, bidrar sterkt til den nostalgiske stemningen som preger romanen. Spesielt synes jeg kapittelet hvor den unge kvinnen er på juleferie hos bestemoren er fint og rørende: ”Bestemor gir meg ein refleks til å feste på jakka, og me begynner å gå mot huset hennar, som ein gong var skjult mellom åker og skog, no ligg det vegg i vegg med industribygg og rekkehus. Me drar kofferten gjennom nysnøen, lyktestolpane over oss lyser opp kvart einaste snøflak. Bestemor låser oss inn i det store huset, inne er det varmt og heilt likt som det alltid har vore. Ho seier eg skal sette meg ned mens ho lagar kvelds til oss. Så eg les lokalavisa ved kjøkkenbordet, og i minutta ved bestemor sitt grøne kjøkkenbord gløymer eg alt om Paris, me et kvelds i lag, med brunost og store glas mjølk, som me har gjort sidan eg var liten” (s.97).

Minner Som så mange andre fortellinger om å reise eller flytte, handler også Parissyndromet vel så mye om det stedet man forlater som det stedet man kommer til. Det handler om de menneskene og de plassene som er langt borte og som man savner, og dermed blir minner en viktig del av historien. Det blir en bok om minner og om hvordan de skapes: ”Me trekker frå det me ikkje vil hugse, legg til det me aldri klarar å gløyme, lar det vekse inni oss til det blir så stort at det ikkje lenger er sant” (s. 56). Blant minnene fra Parisoppholdet bevarer hun bare det som er fint og trygt, det som hun vil huske: ”Alle lange metroturar åleine heim om kvelden er gløymde, dei grå dagane som berre forsvann inn i kvarandre er gløymt” (s. 211).

Sted og identitet Tidligere i sommer skrev jeg i et innlegg her på Bokverket at jeg i tiden fremover ville se nærmere på temaet sted og identitet i litteraturen. Parissyndromet har mange elementer ved seg som er interessante å undersøke når det gjelder nettopp dette. Hovedpersonen velger tilfeldig Paris. Hun føler på ensomhet og savn med en gang hun kommer dit, men etter å ha lest hele fortellingen har jeg allikevel inntrykk av at hun er en person som fort finner seg til rette, kommer inn i nye rutiner og får nye venner. Jeg aner at hun gjennom livet er blitt vant til å måtte skape seg noe hun kaller et ”hjem” der hun tilfeldigvis måtte befinne seg. ”Hjemme” er for henne ikke et bestemt sted, men det er der hun for tiden har noen å være sammen med, hvor hun synker inn, skaper seg en hverdag og finner en slags trygghet. Det kan være i Paris eller det kan være i huset i skogen hos bestemor: ”Det blir heime for ei lita stund, som Paris var heime for ei stund” (s. 211).

En ung kvinne kommer til en stor by, forsøker å finne seg til rette og skape seg et hjem der; Heidi Furres roman har mange fellestrekkk med danske Amalie Laulund Trudsøe sin debut Koordinater. Københavnertekster (Rosinante, 2013). Hennes jeg-forteller har flyttet hjemmefra, kommer til København for å studere og litt etter litt blir hun kjent med byen, dens områder og gater. Det handler om å finne det som kan gi en ny og egen følelse av “hjem”. Hvordan  finner man et hjem? Svaret Amalie Laulund Trudsø ga på det spørsmålet i et intervju i Weekendavisen nylig var følgende: ”Svaret er måske, at hjem, det er én selv. Det er den erfaring, man gør, når man har flyttet tilpas mange gange omkring i forskellige gader og kvarterer i København. Dét og at hele byen i den forstand kan blive et hjem”. Mens kvinnen i Koordinater  har flyttet fra barndomshjemmet og skal stå på egne ben for første gang, er Furres hovedperson tydelig en som har det mer til vane å bryte opp fra et sted og bosette seg på et nytt. Nostalgien som preger Parissyndromet gir hint om hvordan dette har satt sine spor i kvinnen. Hun er hele tiden bevisst på at de menneskene og stedene som for øyeblikket er ”hjemme” snart kommer til å gå over i minnenes rekker. Dette er med på å skape en mer melankolsk stemning i den norske debutantens roman, selv om svaret blir det samme som det den danske forfatteren gir, at hjem, det er én selv: ”Og uansett kva eg gjer, om eg reiser til byen eller bygda er eg framleis meg, og eg føler meg einsam når eg er åleine” (s. 22).

Hovedpersonen i Parissyndromet erfarer at franskmenn faktisk går med en baguett under armen og er ikledd svart frakk uansett vær, men livet i Paris er allikevel noe helt annet enn forestillingen om livet i Paris. Og hun er så smertelig klar over at sånn er det med resten av livet også, for ”drømmer er drømmer” (s.50), og det er sant som bestemoren sier at ”livet går så fort” og ”… ein dag har ein ingen besteforeldre igjen, og ein dag har ein ingen foreldre igjen , og ein dag har ein ingen å vere gift med lenger” (s.169). Det er til å pådra seg både panikkanfall og hårtap av, ikke bare for en ung kvinne som står på terskelen til voksenlivet og som tilfeldigvis befinner seg i Paris.

Det finnes så mange romaner, ofte av debutanter, om unge voksne, gjerne i en stor by, om hverdag og fest, ensomhet og vennskap, om drømmer og forventninger til livet videre. Det er imidlertid langt mellom de som berører slik som Heidi Furre gjør med sin vare og stemningsfulle fortelling.

Ett svar til Heidi Furre: Parissyndromet

  1. Tilbaketråkk: Leser nå: Transitt av Kathrine Nedrejord | Bokverket

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s