Helle Helle: de

 

Roman

Rosinante

160 sider

 

 

De-et i romanen de er en mor og en datter, begge navnløse. Datteren er seksten år gammel, går på videregående og har sitt liv med skole, venninner, fester og guttebekjentskaper. Moren driver en butikk som selger alt fra leppestift til badekåper. Mor og datter handler, lager mat, spiser, drikker kaffe og prater om hverdagslige ting. Innimellom alt ler de mye:

«Senere, da kaffen er drukket, ligger de i hver sin ende af sofaen med kikseskålen. Hendes mor er stadig i overfrakke, de griner over nogle krummer på kraven. Hendes mor stikker sin strømpebuksefod ind i siden på henne, så hun er ved at tabe skålen. De griner og griner. Det er ved at blive mørkt, guirlanderne rasler ude under vinduet» (s. 81).

Man får inntrykk av et nært og varmt forhold mellom de to. Allerede fra begynnelsen aner man at noe ikke er som det skal med moren, at hun ikke er frisk. Så en dag blir hun innlagt på sykehus. Datteren besøker henne ofte. De snakker ikke om sykdommen og forsetter bare i sin vanlige tralt med kaffedrikking, småprating og latter. Alene hjemme i leiligheten forsøker datteren å holde hverdagen i gang med å lage mat og rydde, men det er tydelig at hun savner moren. Hun har vanskeligheter med å samle tankene, og selv helt vanlige gjøremål blir utfordrende.

Nåtid Helle Helles roman Dette burde skrives i nutid fra 2011 er skrevet i preteritum. Det er en fortelling i datid ikledd nåtidens drakt. Leseren blir dratt med fra det ene trivielle gjøremålet til det andre i en naturlig flyt uten at de reflekteres noe særlig over. Tanker, hendelser og replikker registreres, men dveles ikke ved. I motsetning til datiden innbyr ikke nåtiden til refleksjon og ettertanke, og derfor kan man si at romanen burde skrives i nåtid, som tittelen altså sier. I de tviholder forfatteren på presensformen, til og med når det fortelles om noe som allerede har skjedd. Et par eksempler: «Hun vasker ikke hår under sitt lange brusebad tidligere, så det gør hun nu», s. 110, og «(…) han flytter til Næstved forrige weekend», s.137. Det er som om ideen som uttrykkes i tittelen på boken fra 2011 med Helle Helles nyeste roman settes ut i livet. Effekten blir at fortellingen oppleves som nær og intens, som et øyeblikksbilde fra første til siste linje, noe som bidrar til å gjøre de til nok et språklig mesterverk fra den danske forfatteren.

Alt det vi ikke sier Det handler om kommunikasjon, om det som blir sagt og det som ikke blir sagt mellom mor og datter. Moren er syk, men det snakker de altså ikke om. Man aner alt det som står mellom linjene, alt det som henger i luften mellom ordene moren og datteren sier til hverandre, alle følelsene som dirrer under det hele. Som leser kan man kjenne seg igjen i dette at man ofte unngår å snakke om det som er vondt og vanskelig og i stedet vrir samtalen over på noe annet. Fokus dreies gjerne over på noe konkret og håndterlig, for eksempel matlaging og kaffedrikking, som det er ganske mye av i denne romanen. Hva hvis moren og datteren hadde snakket masse om sykdommen, hva slags bok hadde dette blitt da, og hvor troverdig hadde den vært?

Med de befester Helle Helle sin posisjon som hverdagens og undertekstens mester. Gjennom sin særegne minimalistiske og registrerende stil gir hun oss et rørende eksempel på et mor-datter-forhold, og nok en gang får hun oss til å fundere over mekanismene i det sosiale spillet som hele tiden foregår mellom mennesker.

Reklamer