Ida Hegazi Høyer: Ut

Ut - Ida Hegazi Høyer

Roman

Tiden

244 sider

Anmeldereksemplar

2013

 

Hovedpersonen i Ut bor med mann og barn i et hjem hvor alt på overflaten ser vellykket ut. Ektemannen Andreas er kjekk, alltid hyggelig og jobber med
veldedighet. Den sju år gamle sønnen Emil er midtpunktet i den lille familien
og får det alltid som han vil. Hverdagen består av jobb, vennemiddager,
parkvelder og søndagsturer. Tilsynelatende et ganske vanlig liv, men vi får
raskt en anelse om at det er noe som skurrer: ”Om kvelden, om nettene, det hender jeg blir sittende oppe, på kjøkkenet, seende hjemover. Det hender jeg forsøker å tenke
meg bort. Det hender jeg forsøker å drikke meg inn. Men jeg kommer meg ikke av
flekken. Jeg blir ikke kvitt forkommenheten. Det sverger seg en avgud inn i
huset, inn i skufffene, inn i hagen, utover” (s. 8-9).

Utfordrer normaliteten Ut, og særlig begynnelsen av boken, fikk meg til å tenke på romanen Plats (2013) av den svenske forfatteren Pija Lindenbaum som jeg leste tidligere i år. Også hos Lindenbaum handler det om en kvinne som på overflaten lever et normalt liv, men også her aner man raskt at noe ikke er som det pleier. Hun rammes av en utilfredshet med tilværelsen, og idet vi møter henne er hun i ferd med å gå inn i en form for krise. Hovedpersonene i begge disse romanene betrakter seg selv utenfra. De ser seg selv i de forventede og vel innøvde rollene de spiller og innser at de har fått nok av det hele.

Jeg-fortelleren er lei det forutsigbare familielivet, hun er lei det overflatiske og trygge. Det gir ingen mening lenger. Et slags frigjøringsprosjekt er i ferd med å settes i gang i henne. På jobben på pleiehjemmet og sammen med familien begynner hun å si ting som de er, ting som mange tenker, men ikke sier for å holde på fasaden. Når ektemannen spør hvordan det har gått på jobben, svarer hun for en gangs skyld ærlig: ”Og jeg forteller alt som det er. Alt. Jeg pleier ikke det, ikke foran Emil, men nå, jeg finner det unødvendig å skulle verne ham fra sannheten. Jeg var på Hugo i dag, sier jeg, og Andreas nikker velvitende, avsluttende. Men jeg fortsetter: Og det gikk ikke så bra. Hugo klinte ut bleia si overalt, og så spiste han sin egen bæsj” (s. 20). Det er ikke til å unngå at det av og til blir humor og rare situasjoner av det når man bryter med det forventedet. Medpassasjerene på trikken får også høre noen sannhetens ord når de ikke vil hjelpe henne med å løfte en av brukerne som sitter i rullestol: ”Så jeg stiller meg i døra, nekter å la den gå igjen, mens jeg holder raseriets tale, en tale hvor jeg sier akkurat hva jeg mener om folk som dem. Det blir ikke pent. Det blir ikke lavmælt. Og det blir faen meg ikke sensurert. Alle banneord jeg kommer på tas i bruk, og jeg snakker til dem alle sammen. Så jeg sier det: Jeg snakker til dere alle sammen, eller jeg roper, jeg freser. Parasittjævler! Skadedyr! Dokumenthorer! Satanfolk! Hører dere? Jeg snakker til dere! Faens forpulte neandertalere!” (s.76).

Hun stiller spørsmålstegn ved ting som bare er som de pleier. Hvorfor ikke gjøre noe helt annet, hvorfor ikke prøve noe nytt? Hun bryter med det forventede, for hun vil ut – ut av kjedsomheten og rutinene, ut av forutsigbarheten. Jobben som omsorgsmedarbeider på et pleiehjem får en sentral plass i handlingen når brukerne får kjenne hennes frigjøringsprosjekt på kroppen. Særlig Hugo, som er hardest rammet, som krabber og ikke klarer å gjøre noe selv, involveres i hennes nye og grensesprengende planer. Hun setter seg et mål, hun skal få Hugo opp å gå, hun bestemmer seg til og med for å bestige et fjell sammen med ham. Det er noe rørende ved denne plutselige optimismen, for første gang ser hun brukerne som mennesker og forsøker å vise godhet for dem, men samtidig gir måten hun behandler dem på en ekkel bismak fordi de intetanende blir brikker i hennes personlige prosjekt.

På turene i parken med Hugo treffer hun en mann hun kaller Ulv. Han er en underlig fyr som sitter på benken og drikker te og som mer enn gjerne involverer seg i hennes nye planer. De innleder et forhold, og utroskapen blir nok en flukt fra det vante. Den blir ikke skildret som noe mer enn det, og Ulv angår henne ikke på et dypere plan.

Hjem Hva som skal til for at man kan kalle noe et hjem var et sentralt tema i Hegazi Høyers debutroman Under verden (2012). Hovedpersonen forsøker å skape seg et hjem i hytta i skogen, men til tross for all oppussingen og rengjøringen kommer ikke hjemfølelsen. At det å føle seg hjemme har med mer enn overflate å gjøre er noe jeg-personen i Ut også erfarer. Huset preges av noe annet enn den gode, trygge følelsen som skal til for at man kan kalle det et hjem. Hjemmet er noe hun vil ut av fordi det er så knyttet til den kjedsomheten hun opplever: ”Jeg holder nesten ikke ut å være inne i mitt eget hus, mitt eget hjem. Til og med min egen sønn kjeder meg” (s. 80). Noe fremmed trenger seg inn i henne og i huset, inn i hennes eget hjem: ”Og så. Med ett. Dette som griper. Dette som lenker seg fast, trenger seg innpå. Jeg står over kaffen, er i ferd med å helle over på kanna, da denne andre hånda tar tak i meg. En arm i armen” (s. 91).

Noe av den samme symbolikken som forfatteren benyttet seg av i debuten finner vi igjen i denne romanen. I Under verden er det gnagere på loftet og under gulvet og i hagen rundt hytta spyr bakken opp gammelt skrot. Også i Ut er det noe som foregår i hagen utenfor: ”Så er det lørdag, jeg synes det ser ut som det snør ute, men bakken er brun, og ganske tørr. Hagen, derimot, ser kjøttetende ut. Hvis jeg åpner vinduet, hører jeg surklingen fra flere lag med jord, flere lag med år, hvordan det eltes og vrenges og knas der nede. Det er så morkent her i nabolaget vårt” (s. 171). Stemningen i dette og flere andre partier i teksten minner om den som preget Under verden. Det er noe underliggende, noe udefinerbart og ukontrollerbart, som truer og skaper en følelse av uhygge.

Håp Jeg ventet på at kvinnen i Ut skulle gå til det skritt å forlate hjem og familie som følge av sin eksistensielle krise, men i motsetning til sin svenske karaktersøster i Plats gjør hun ikke det. Hun kommer ikke til et endelig oppbrudd. Hun kommer ikke lenger enn til å stå på kanten av stupet og kikke ned. Slutten er håpefull: Hun opplever ikke ektemannen som like fremmed lenger, og Hugo reiser seg opp og løper. En slags optimisme får plass i henne: ”… det som tegner til et hjem, er kommet inn i huset” (s.199). Hun kjenner Andreas og Emil, hun kjenner hjemmet sitt. Kanskje er ikke forutsigbarhet og trygghet så kjedelig og meningsløst allikevel? Har hun kommet til den innsikten at det nettopp kan være det som skaper et hjem?

Jeg vil beskrive Ut som litt mer humoristisk, litt mer håpefull og litt mer realistisk enn Under verden. Jeg likte debuten bedre enn andreboka på grunn av originaliteten, symbolikken og den særegne historien. Men de to romanene har mye til felles, og Ida Hegazi Høyer har igjen skrevet en sterk roman om en kvinne i en kriselignende tilstand som kjemper seg gjennom dagene og som egentlig bare lengter etter dette enkle, men samtidig så vanskelige; å komme hjem.

Advertisements

Ett svar til Ida Hegazi Høyer: Ut

  1. Tilbaketråkk: Ida Hegazi Høyer: Fortellingen om øde | Bokverket

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s