Karl Ove Knausgård: Min Kamp. Sjette bind.

Roman

1116 sider

Forlaget Oktober

2011

Karl Ove Knausgård vil være sann i det han skriver. Alt som ikke er slik det bør være og som vi skjuler for hverandre i det sosiale, har han ønsket å fortelle om i seksbindsverket Min Kamp. Hensynsløsheten i utleveringen av andre fører til at han formørkes av skyld og spør seg selv hva det er han har gjort: ”Hvorfor kunne jeg ikke bare la ting være, hvorfor skulle jeg virvle opp all denne gamle dritten og det gamle hatet?” (s.135). Men han kan altså ikke la det være for ”vil man nå inn til virkeligheten som den er, for den enkelte – og noen annen virkelighet finnes det ikke – vil man virkelig dit, kan man ikke ta hensyn. Og det gjør vondt. Det gjør vondt å ikke bli tatt hensyn til, og det gjør vondt å ikke ta hensyn” (s. 970).

 

Jakten på virkeligheten

Lengselen etter virkelighet har blitt fremhevet som et kjennetegn for 00-tallets litteratur. I boken Herfra til virkeligheten (Cappelen Damm, 2012) skriver Ane Farsethås at virkeligheten i en mengde fiksjonsverk fra de siste tiårene fungerer ”som et mantra, et som skal mane bort uvirkeligheten, en henvisning til en drøm om en mer direkte og dermed mer autentisk følelse av umiddelbarhet og nærvær” (s. 34). Knausgård opplever nettopp at oppmerksomheten mot virkeligheten har forsvunnet (s. 395). Han skriver at romansjangerens kanskje viktigste egenskap er ”å trenge gjennom vanens og fortrolighetens slør bare ved å beskrive noe på en litt annen måte (…), eller gjennom å sette noe som vanligvis ikke befinner seg ved siden av hverandre, ved siden av hverandre, for det var jo ikke slik at det var virkeligheten som hadde forsvunnet, det var min oppmerksomhet mot den” (s. 395). Skrivingen blir en vei til å gjenopprette virkelighetsfølelsen og dermed en opplevelse av sammenheng og mening.

Vår fascinasjon for Min Kamp-bøkene handler mye om gjenkjennelse. Vi kan identifisere oss med lengselen etter en virkelighet som kan gjennomtrenge det sløret som hviler over hverdagens vaner og trivialiteter. En sommerdag i 2011 ble vi alle rystet inn til margen av vår numne tilværelse. Vi ble tvunget til å se virkeligheten i øynene da den viste seg i vår umiddelbare nærhet; virkelig ondskap, virkelig sorg, virkelige mennesker som har som sitt sterkeste ønske å vende tilbake til et helt vanlig liv. Etter alt dette får den lengselen etter virkelighet som Farsethås ser som en tendens i litteraturen de siste årene en annen klangbunn. Om det vil medvirke til en avslutning av den intense jakten på virkeligheten, og hvordan det kan komme til å prege litteraturen og eventuelle utgivelser fra Knausgård, blir spennende å følge med på fremover.       

 

Navnet og tallet

Midtpartiet i Min Kamp. Sjette bind. er et essay på over fire hundre sider med tittelen ”Navnet og tallet”. Teksten springer i denne delen fra Hitler og Mein Kampf, som han analyserer grundig, til kunst, filosofi, liv og død. Temaene er mange og store, men den røde tråden er navnets og tallets betydning. Det handler om mennesket som individ og mennesket som masse. Knausgård skriver at vi i dag lever i et underlig spill med individualitet og massekonsupsjon. Det handler om individualisme og likhet, som han benevner som en usann og en sann verden, og at den usanne verdenen tar mer og mer over, og at det snart er utelukkende i den vi lever, er det som skaper den sterke virkelighetshungeren som begynner å vokse fram i kulturen rundt oss (s. 718).

Man kan innvende at språket i bokens essaydel til tider blir uklart, og at forfatteren heller burde gått mer i dybden på noen få av alle de temaene han sveiper innom i stedet for å si litt om alt. Samtidig er bredden med på å underbygge tanken om hvordan de overordnede størrelsene («navnet» og «tallet») griper inn på alle felter, og det er imponerende hvordan Knausgård hele veien holder fokus og knytter alt opp til samtiden og til sitt eget liv. Dette er med på å binde romanen sammen til en helhet, samtidig som det han skriver om blir relevant for den enkelte leser.       

 

Kampen avsluttes

Knausgård hevder at vi i dagens mediesamfunn trekkes mellom begjæret etter å bli sett og begjæret etter å være som alle andre (s.393), men livet handler ikke bare om massen og individet, et ”vi” og et ”jeg”. Det finnes også et ”du”, og det er først når man glemmer egne behov for en stund og blir den som ser den andre, at man kan leve autentisk og fritt, uten å føle at det er ”noe som ikke er her” (s. 605). Mot romanens slutt blir forfatteren tvunget til å flytte blikket bort fra sitt eget speilbilde og være den som ser den andre. Mens han er i sluttfasen på bind seks, blir kona Linda syk og legges inn på psykiatrisk sykehus. Han har opplevd hennes opp og ned-turer med mani og depresjoner tidligere, men han har aldri sett henne så syk som denne gangen. Han føler skyld på grunn av det han har skrevet, og det går opp for ham at har ikke sett henne. Det er et viktig vendepunkt i romanen når han innser at han ikke har sett hennes kamp.

En følelse av lettelse hviler over slutten av Min Kamp. Sjette bok. Knausgård er glad det er over, og han er klar for å nyte tanken på at han ikke lenger er forfatter. Han har kalt hele prosjektet et litterært selvmord, og etter alle disse sidene kan man virkelig lure på om ikke alt er oppbrukt. I løpet av boken kommer han imidlertid inn på flere ideer til nye romaner. Om de noen gang vil bli realisert, gjenstår å se. Han kan skrive eller han kan la det være. Kanskje det nettopp er friheten til å ta det valget han har søkt?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s