Kathrine Nedrejord: Trengsel

Trengsel - Kathrine Nedrejord

Roman

Forlaget Oktober

164 sider

2014

 

Etter å ha bodd et år hos storesøsteren i Oslo er den navnløse kvinnen i Trengsel klar for å flytte på seg igjen. Hovedpersonen i denne romanen har nemlig ikke for vane å bli lenge på et sted. Hun er svak for begynnelser og passer på å bryte opp før fortsettelsen og skuffelsene kommer: ”Aller best liker jeg anslaget, det vage eller mindre vage løftet om hva som skal komme. Og så vil jeg bare ha dem, løftene om hva som skal komme, håpet, visjonen, ideen, og så vil jeg at det skal stanse før fortsettelsen, og siden skuffelsen, kommer” (s. 7). Denne gangen er det i Paris hun skal begynne. Planen er å studere og skrive, og ting begynner ganske bra i den franske hovedstaden. Hun skriver, går på forelesninger og blir kjent med byen og nabolaget.

Etter begynnelsen I starten er fortellingen preget av de forventinger og håp som begynnelsen på en ny tilværelse på et nytt sted innebærer. En kveld hun er ute treffer hun en ung, fransk-algerisk mann med et mildt blikk som vil henne vel. Han er ikke et lynnedslag, hun er ikke forelsket, ikke ennå, men dette er bare begynnelsen og alt kan skje. Livet i Paris er nytt og fylt av muligheter, men tiden for skuffelser er nødt til å komme, og det tar ikke lang tid før man aner, som hovedpersonen selv, at begynnelsen er i ferd med å gå over i fortsettelsen: ”… ting går over, tenker hun, nå skal fortsettelsen starte, tenker hun” (s. 68). Hun får ikke til skrivingen, hun har vanskelig for å konsentrere seg om studiene og snart har hun heller ingen penger igjen. Hun føler seg som ”en eneste stor mangel” (s. 71). Stemningen blir gradvis mørkere, og hun fantaserer om å gjøre seg usynlig og forsvinne fra virkeligheten, fra alt det som er vanskelig.

Forholdet til kjæresten endrer seg også. Det blir stillere mellom dem, og hans negative egenskaper begynner å vise seg. Han er sjalu og mistenksom og tar mer og mer styring over henne. Hun reagerer med å tilpasse seg hans kontrollerende personlighet, og hun gjør alt for at han skal være fornøyd mens hun egentlig håper at han skal treffe en annen slik at det skal bli slutt mellom dem (s. 148). Det er en uvanlig lang og kald vinter i Paris, og hun venter på våren og sola. Hun tenker at ting må bli bedre, at hun må bli glad, men det vanskelige forholdet overskygger alt, og som leser spør man seg hvordan ting skal kunne endre seg så lenge hun ikke gjør noe aktivt for å ta grep om sitt eget liv.

Fortid og nåtid I Kathrine Nedrejords debutroman Transitt vekslet teksten ofte mellom nåtid i Oslo og fortid i Paris. Denne gangen fortelles det hovedsakelig om nåtiden i Paris, men vi får enkelte tilbakeblikk fra barndommen i Nord-Norge og også noen glimt fra det året den unge kvinnen bodde sammen med storesøsteren og de to nevøene i Oslo. Som i Transitt fører assosiasjoner til glidende overganger mellom nåtid og fortid, men forskjellen er at i denne romanen fortelles alt i presens: ”Hun stanser. Hun ser. Det er ingen som kan se som meg, tenker hun, granske, føle. Det er lufta som drar henne tilbake i tid. Lukta av vår. Hun er på kaia, hun venter på faren. De skal ut på fjorden, i motorbåten, hun er kanskje seks, kanskje syv år gammel, hun holder i en kråkebolle, den stikker i håndflaten… ” (s. 94). Det blir nesten som om hun befinner seg på begge steder samtidig, og det fortidige knyttes på denne måten enda sterkere til det som skjer nå og gir en følelse av hvor viktige minnene er for henne, hvordan opplevelsene fortsatt virker i henne. Hun tenker at den personligheten hun hadde som tolvåring ikke finnes lenger, at ”alt som var har gått i oppløsning” (s. 16), men jeg tror at en del av den alvorlige jenta som følte seg utenfor og som aller helst ville være for seg selv med tankene, drømmene og bøkene, fortsatt finnes i henne når hun ikke klarer å se lengre enn til den håpefulle begynnelsen. Alt det som kommer etterpå, konsekvensene av egne handlinger og den grå hverdagens utfordringer, alt det som er selve virkeligheten, har hun problemer med å forholde seg til.

Den svarte skyggen Mot slutten av romanen, når tilværelsen har nådd et nærmest uutholdelig punkt for kvinnen, opplever hun at noe mørkt og ubestemmelig hjemsøker henne: ”Og da har allerede den svarte skyggen tatt tak i nakken hennes, sitter på skuldrene hennes og gnager, den er mørk og den gnager og gnager, og det er ikke engang forstyrrende, den har begynt å føle seg hjemme der, hun har begynt å bli vant til nærværet dens”(s. 139). Hun kaller det en skygge eller skapning, og jeg opplever det som et bilde på en angstfølelse det ikke er første gang hun sliter med, noe storesøsteren gir oss et hint om når de prater på telefonen: ”Og så sier storesøsteren du har vært der før, vet du, Nei, sier hun, du må snakke med noen, Han må svare, sier hun, Jeg skal finne noen, sier storesøsteren, et sted må du begynne, det handler vel ikke egentlig om dette – sier storesøsteren…” (s. 157-158). Hun føler at alt trenger seg på, hun er redd for mørket og det blir vanskeligere å puste. Fortvilelsen og desperasjonen er sterk, og hun vil bare bort, fra kjæresten, fra alt, for å være alene med angsten.

Om å skrive Siden hun var liten jente har det å lese og skrive vært viktig for hovedpersonen, og det å skrive er et sentralt tema i Trengsel. ”Kanskje reiser hun mest av alt for å skrive”(s. 9), tenker hun når hun sitter på flyet til Paris. Hun skal skrive ferdig en monolog, og ”… i Paris skal bitene på plass, teksten, språket, studiene, i Paris skal delene slipes til de passer sammen, skal alt få en retning, skal livet endelig begynne å ligne en pil, og ikke åle seg fram og tilbake slik det har gjort i så mange år” (s. 9). Allerede her er det tydelig at skriften er så mye mer for henne enn en flukt fra virkeligheten. Skriften og livet henger tett sammen, og hvordan det går med skrivingen speiler sinnsstemningen hennes. Når hun befinner seg i den håpefulle begynnelsen går det lett, men når hun er over i fortsettelsen og hverdagen blir mer utfordrende, kommer det færre og færre ord. Uten å røpe for mye kan jeg avsløre at skrivingen løsner igjen ved slutten av romanen, og da tenker hun dette om hvorfor hun skriver: ”… jeg tror at jeg skriver for å flette sammen, ikke dele opp, at det finnes et system og et kaos i meg og de bare kommer sammen når jeg setter meg ned og lar dem slippe til i skriften. At jeg blir helere av det” (s. 164).

Kathrine Nedrejords romaner Transitt og Trengsel har mange fellestrekk både tematisk og stilistisk. Begge handler om rastløse kvinner som ikke klarer å slå seg til ro og som hele tiden lengter etter nye begynnelser, nye steder, nye menn, men i motsetning til sist beveger forfatteren seg denne gangen inn under huden på hovedpersonen. Desperasjonen og fortvilelsen kommer tydelig fram gjennom forfatterens særegne og impresjonistiske språk, og jeg vil beskrive Trengsel som en sterk og realistisk fortelling. Så selv om jeg må innrømme at jeg begynner å bli litt lei romanformelen ”ung kvinne i storbyen (fortrinnsvis Paris) med rastløs personlighet, kreativt talent og trøblete kjærlighetsforhold”, likte jeg Trengsel godt, og jeg kommer absolutt til å følge med på Nedrejords forfatterskap videre.

 

 

Ett svar til Kathrine Nedrejord: Trengsel

  1. Tilbaketråkk: Trengsel – Kathrine Nedrejord | Julies bokbabbel - litteratur og småprat

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s