For noen dager siden leste jeg ferdig Sluk av Lars Saabye Christensen. Forfatteren har selv kalt sin seneste roman for en dypt personlig bok. Hovedpersonen Chris er forfatter, og han debuterer med en diktsamling med samme tittel som Saabye Christensens utgivelse fra 1978 (Kamelen i mitt hjerte). At forfatteren har mistet begge sine foreldre i løpet av de siste årene, har også påvirket fortellingen, og i romanen er spesielt forholdet Chris har til moren skildret på en veldig fin måte. Sluk handler om kjærlighet, svik, sorg, oppvekst og nære relasjoner. Det å skrive er også et sentralt tema, og mange av jeg-fortellerens tanker omkring språk og skriving er treffende beskrivelser av Saabye Christensens særegne litterære univers. Anmeldelse av boken kommer senere her på Bokverket. I mellomtiden vil jeg dele noen sitater fra Sluk:
”Jeg likte lyden av regn, særlig når dråpene traff fjorden som plutselig lå stille som en lydig hund. Slike bilder lagde jeg. Eller de kom av seg selv. Jeg behøvde ikke gjøre noe for det engang. Alt jeg så ble til noe annet. Hva hadde en lydig hund med fjorden å gjøre? Ingenting. Det var det som var vitsen. Jeg skapte min egen orden, min egen skjønneste orden hvor jeg kunne falle til ro” (s. 63-64).
