Mari Stokke-Bakken: Nesten for alvorlig

Nesten for alvorlig; roman

Roman

Gyldendal

2013

152 sider

Anmeldereksemplar

 

Dirigent Helena Slåtten Müller har et mørkt sinn og en indre dragning mot bunnen. Hun drives av en lengsel etter å forsvinne, og en kveld bestemmer hun seg for å rømme fra Salzburg, orkesteret og pianisten Gottlieb: ”Jeg var besatt av fallet. Ble jeg værende hos ham, risikerte jeg å stagnere som lykkelig, menneskelig” (s. 49). Hun setter seg på toget og går av på en tilfeldig stasjon i Alpene hvor hun tar inn på et vertshus. Målet for oppholdet er å oppnå total likegyldighet og tomhet.

Musikken og verdensrommet Helena har alltid vært opptatt av musikk og astronomi, og språket i Mari Stokke-Bakkens debutroman preges av bilder fra disse områdene. Felles for musikken og verdensrommet er en kravløshet som Helena tiltrekkes av. Hun vil være i noe man kan flyte ut i og gå i ett med, et sted hvor man slipper ”å jakte på de lykkelige sluttene” (s. 31).  

Helenas foreldre var også musikere, og hun forteller om en annerledes barndom fylt med musikk. I musikken har hun alltid funnet trygghet. Den er det eneste som holder henne oppe, men etter hvert viser det seg at det ikke er nok: ”Jeg har bare musikken, selv om jeg har forsøkt meg med ord, jeg har skrevet tusenvis av dem nå, men jeg har ikke fått sagt noe så presist som Schumann, og Rachmaninov, som lot seg inspirere av livet og skrev musikk. Som lot seg inspirere av musikken og levde et liv. Jeg har bare musikken. Jeg er bare halvt menneske” (s. 148). Nesten for alvorlig (Fast zu ernst) er tittelen på et musikkstykke av Schumann, og faren forteller at Schumann tok livet sitt ved å kaste seg utfor en bro og at han gjorde det fordi han trodde han var en fare for familien sin, ”fordi han elsket dem” (s.104).

Fallet Faren døde da Helena var ni år, moren har hun ingen kontakt med. Hun forteller om sin far at han ”siktet mot fullstendig forfall, så døde han. Han gjorde ikke noe for å forhindre det” (s. 15-16). Hun kaller ham en svekling, samtidig som hun tenker at han er den eneste som ville forstått hvordan hun har det. Det er tydelig at faren betød mye for henne og at hun på mange måter er lik ham. Hun følger i hans fotspor og ender opp med å lide samme skjebne. Da faren døde ble Helena bevisst det hun kaller ”fallet”: ”Fallet har alltid vært der, det har alltid vært en del av meg, men faren min forhindret meg fra å se det. (…) Men det jeg fant, det jeg oppdaget da. Endelig ble det tydelig for meg hva det egentlig handler om” (s. 47). Helena har en motstand i seg mot å oppleve lykke. Når Gottlieb forsøker å bringe glimt av noe lett og lyst inn i livet hennes, blir hun redd og stritter imot: ”Han ville visst hjelpe meg, han ville overbevise meg om at jeg kunne være lykkelig som menneske, men jeg var ikke interessert i å være lykkelig. Jeg ville bare kjenne musikken, kjenne at den var noe å klamre seg fast til, kontrollere fallet” (s. 49). Hun er besatt av ideen om fallet og er overbevist om at det er det kunsten handler om: ”En professor fra tiden på akademiet hadde ment at som kunstnere måtte vi ødelegge oss selv mest mulig. Sikte mot fullstendig forfall. (…) Kunsten ligger i ferden mot, i å komme så langt ned som mulig” (s 15). Det er bare det at når man først har kastet seg utfor stupet kan selv ikke en ekte kunster unngå å treffe bakken. Det er umulig å være i fallet for alltid slik Helena drømmer om.

Historien om Jørgen Larsen I en drøm møter Helena en mann ved navn Jørgen Larsen. Til tross for at ordene aldri har vært en naturlig uttrykksmåte for henne, begynner hun nå å skrive historien om Larsen, en mann som har mange likhetstrekk med henne selv. Romanens kapitler veksler hele veien mellom fortellingen om Helena og fortellingen om Larsen. Han forlater familien sin fordi han frykter lykken like mye som Helena. Å bli hos kona og sønnen innebærer også risikoen for å miste dem, og den orker han ikke å leve med. I starten blir jeg nysgjerrig på Larsen og ikke minst på hva det å skrive kan bringe inn i Helenas tilværelse. Jeg tenker at hun skriver om ham for å få orden og klarhet i egne tanker, og at vi gjennom hans historie skal bli bedre kjent med henne, jeg tenker at skrivingen kan bli det halmstrået Helena trenger for å klamre seg fast til tilværelsen. Historien skal imidlertid vise seg å skuffe meg. Snart slukner håpet, og nysgjerrigheten går over til likegyldighet. Jeg får ikke tak i hva som er Larsens funksjon og hva han tilfører som ikke jeg-fortelleren selv kunne tilført fortellingen. Larsen og Helena har mange likheter, og begges historier ender like tragisk. Til slutt sitter jeg med en følelse av å ha lest den samme fortellingen to ganger.     

Poetisering av det mørke Ingenting angår meg, ingen ting ønsker jeg, lykken er likegyldighet og tomhet: Dette er tankene til et menneske som er i depresjonens og angstens grep. På romanens første side får vi et frampek som avslører fortellingens tragiske utgang, så tas vi med på Helenas vei mot undergangen. Det romanen utforsker er interessant: Det mørke i menneskesinnet, ”fallet”, angsten for å knytte seg til et annet menneske og oppleve lykke fordi man da må leve med risikoen for tap og sorg. Nesten for alvorlig tar for seg temaer som det er nødvendig å behandle i skjønnlitteraturen, men det brukes så mange store ord hentet fra musikkens og astronomiens område som, både for Helena og leserne, skaper en avstand til det tragiske som faktisk er i ferd med å skje. Larsen ligger på sykehuset og ”han rir av en bølge av gravitasjon, sirkler rundt stjerner og galakser (…) leker seg med sentrifugalkreftene, han svinger seg rundt, og der ser han et kjent system i det fjerne, det er solsystemet, han sirkler seg rundt Neptun (…)” (s. 152). Språket og bildene gjør døden til noe poetisk og vakkert. En slik estetisering av det mørke og det psykisk syke mennesket preger romanen og gjorde at den ga meg en leseopplevelse med bismak. Det er Helenas opplevelse av det som skjer som blir skildret, det er hennes måte å fortelle på, men likevel mener jeg at en roman som ender med at hovedpersonen tar sitt eget liv bør fortelles på en mer nyansert og realistisk måte. Romanen har mange kvaliteteter, ikke minst er den velkomponert og velskrevet, men da jeg la den fra meg satt jeg igjen med en følelse av å ha betraktet et maleri hvor den vakre rammen ikke yter bildet rettferdighet. Til det er innholdet rett og slett for alvorlig.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s