Marit Tusvik: I hans armar

 

Roman

Forlaget Oktober

262 sider

2017

Anmeldereksemplar

 

Tjuetre år gamle Sofia har nettopp slått opp med kjæresten. Hun gleder seg til å leve alene en stund, gjøre alt på den måten hun selv vil:

”No kunne eg vere stille når eg sjølv ville. Gjere alt eg ville. Sove med ope vindauge. Slå lyset av og på når eg ville. Stå opp ein time etter at eg hadde lagt meg og sette ein brøddeig, henge opp bilde, teikne, male, høyre musikk, lage så mange spikarhol i veggen som eg ville. Alt ein trudde at ein måtte, og så måtte ein ingenting. Fridom var neimen ikkje oppskrytt” (s. 18).

Hun vil nyte friheten, men så møter hun Frank, en femten år eldre amerikaner. Han er kunstner, intellektuell og vakker, og Sofia faller pladask. De innleder et forhold, og i starten er alt perfekt. Alt er lyst og fint, men så snur det når Franks mindre sjarmerende sider viser seg litt etter litt. I takt med at et mørke inntar Frank, inntar han Sofias liv. Snart kretser alt rundt Franks ønsker og behov, og Sofia dras med, dras ned mens hun kjemper for å redde forholdet.

Eg tenkte berre på å leve. På å redde. Ikkje meg, og ikkje Frank. Men oss. Vi låg liksom og flaut i havet på ein flåte. Vi måtte reddast” (s. 138).

Nedbryting Sofia er kunstner. Hun tegner, og Frank kan alt om tegning, for han er en sånn som kan så mye om så masse, om kunst, matlaging og hagearbeid. Han er belest og bereist og øser velvillig av sin kunnskap, og Sofia suger til seg og følger hans råd. Han er så snill, han roser henne opp i skyene, men så begynner nedbrytingen. Det skjer ikke over natten, først er det en berg- og dalbanetilværelse med ros og utskjelling om hverandre, før det bare raser nedover og nedbrytingen til slutt overtar helt.

I hans armar handler om hvorfor man blir værende i et forhold som ikke er bra for en, om hvor vanskelig det kan være å bryte. Det var jo så bra før, kanskje snur det snart? Og hvordan skal det gå med den andre hvis man går? Man vil redde den andre, man vil redde forholdet, men hva med en selv? Og så er det håpet, Sofia klamrer seg til håpet, for man vil jo ikke være en sånn som bare gir opp.

Sammen, men alene I romanen ser jeg-fortelleren Sofia tilbake på tiden da hun var sammen med Frank. Allerede på første side avsløres det at hun kommer til å klare å bryte med ham. Deretter føres vi tilbake til deres første møte. Vi følger utviklingen i forholdet på nært hold, gjennom Sofias egen fortelling. Hun tenker på det som skjedde, reflekterer og analyserer:

Til og med i dag, mens eg prøver å få tak i alt som skjedde, livet vårt saman, korleis det utvikla seg og til slutt blei, er det vanskeleg å forklare effekten Franks nærvær hadde på meg (…) Eg gjekk på tå. Eg pusta nesten ikkje lenger. Men han pusta, handla, tenkte. Han var eit fjell” (s. 178).

Til slutt føles det umulig for henne å flykte. Man tenker som moren hennes sier, du må komme deg bort fra ham, men samtidig så forstår man hvor vanskelig det er.

Tilfeldighetene vil at Sofias far og Frank skal opereres på samme dag. Faren skal ha en brokkoperasjon, mens Frank skal opereres for angina pectoris. Sofia velger å være hos Frank. Så dør faren etter operasjonen. Sofia forstår ikke hvordan alt kan fortsette som før nå som hennes far er død, men alt fortsetter, verden stopper ikke opp, Frank stopper ikke opp. Han tenker bare på seg selv, og det er ikke plass til Sofias følelser. Hun er alene i sorgen og alene i kampen mot Frank.

Fra kjærlighet til hat Leseren forstår hvor det bærer, allikevel er det hele tiden en spenning og et driv i teksten som gjør at man ikke vil legge boken fra seg. En enkel, til tider nesten naivistisk stil, understreker det vonde hovedpersonen opplever, og det blir  en nesten thrilleraktig stemning over det hele. Forfatteren skildrer det så godt, hvor gradvis Frank endrer seg, hvordan nettet snører seg sammen rundt Sofia, og hvordan følelsene hennes utvikler seg fra ”kjærleik til forakt og avsky via skam til hat” (s. 246).

I hans armar er en intens roman om et alvorlig tema, og Marit Tusvik skriver så vakkert om det vonde. Språket er enkelt, men også svært poetisk. Det er noe med tonen hele veien, men enkelte partier utmerker seg, som språklige perler som skinner i alt det mørke:

 ”Å vakne. Å stå opp. Å liste seg. Lytte. Å tenke: Korleis skal eg vere i dag? Å dissekere. Legge innvolane ut på bakken og sjå etter teikn. Å sjå etter andre, enklare teikn. Når kjem dei. Korleis. Kjem dei med posten, kjem dei med fuglar, er dei pinnar i kors i ein park, er dei ein forbipasserande som seier You know, I used to be blue-eyed, er det sprekken i panna som fingrane mine forsvinn inn i kvar gong eg kjenner etter? Eg ser meg ikkje lenger i spegelen” (s. 224).