Pija Lindenbaum: Plats

Plats

Roman

133 sider

Norstedts

2013

 

Jeg-fortelleren i Plats er en kvinne som på overflaten har et vanlig liv. Hun er gift, har en voksen sønn og fyller dagene med jobb, vennemiddager, trening, kafébesøk og turer i skogen. Tilsynelatende et liv å være tilfreds med, men det er noe som skurrer, noe som gjør at hun ikke føler seg vel med tilværelsen. Allerede på bokens første side forstår vi at hennes indre ikke er like harmonisk som det ytre kan gi inntrykk av: ”Min yta är obegripligt avslappnad, medan det pågår ett uppror bland inälvorna, och hjärtat pumpar blodet i en hastighet som viner i ådrorna” (s. 7).

Indre prosess Vi forstår at noe er på gang, at det har foregått en prosess i henne en stund og at et kritisk punkt nærmer seg. Man aner en irritasjon over andre menneskers nærvær, inkludert ektemannens. Hun står på siden av det som skjer og observerer både omgivelsene og seg selv med et kjølig og analyserende blikk. Under en middag mister hun en øredobb på gulvet og bøyer seg ned for å plukke den opp: ”Det är fint att se allas ben i dunklet under bordet. Jag skulle hellre sitta här nere” (s. 12). Hun setter seg opp og later som hun er interessert i samtalen rundt bordet mens hun er fylt av en blanding av ubehag og likegyldighet som gjør at hun ønsker seg bort fra alt.

Hovedpersonen i Plats kan man med kritiker Ane Farsethås’ ord kalle en kvinnelig hjernehelt. Begrepet hjernehelt låner hun fra litteraturprofessor Per Thomas Andersen, og det karakteriserer ”den kanskje mest utbredte typen forteller i moderne romaner: den hyperrefleksivt observerende unge mann som betrakter sine omgivelser med kritisk distanse, gjerne også med betydelig ironi” (Herfra til virkeligheten. Lesninger i 00-tallets litteratur, 2012, s. 71-72). Under overskriften ”Den kvinnelige hjernehelten” analyserer Farsethås Trude Marsteins Plutselig høre noen åpne en dør” (2000) og dens jeg-forteller, alenemoren S. Det handler om det rollespillet som foregår når vi omgås andre mennesker, bevisstheten om hvordan vi fremstiller oss selv og hvordan vi blir til i andres blikk. Plats kretser rundt mye av den samme tematikken: ”Jag tar en klunk öl och är en god lyssnare. Ställer intresserade frågor trots att jag kanske håller på att lösas upp” (s. 32). Til slutt holder hun ikke ut lenger, hun må bort, være alene for å slippe unna de distanserte selvrefleksjonene som hele tiden presser på og som spesielt utløses av andres nærvær. En dag pakker hun sakene og flytter fra mannen, leier en leilighet og isolerer seg fra omverdenen.

Dyrisk sammenbrudd Hun kvitter seg med mobil og pc og skaffer seg en hundevalp. Motivet for anskaffelsen av hunden er uklart. Det kan være redselen for total ensomhet eller behovet for å utøve makt som ligger bak, kanskje er det en blanding. Det er etter at hunden på uventet og dramatisk vis dør at sammenbruddet rammer kvinnen. Samtidig går teksten over i en drømmeaktig stemning, og også her står det dyriske sentralt. Pelskledde dyr som beveger seg over grønt gress og ned til et vann skildres, og kvinnen begynner å omtale seg selv som et ”du” som hun ser sammen med disse dyrene. Det er som om jeget splittes, og jeg-fortelleren er på samme tid den som trenger beskyttelse og den som beskytter: ”Jag ska hålla om dej och vagga dej tills alt är över” (s. 131).

Språket i Plats er enkelt. Her er ikke noe overflødig. Selve sammenbruddet blir knapt skildret; avsnittene og setningene blir enda kortere enn tidligere i boken og de ufullstendige setningene flere. Det er som om språket også bryter sammen: ”Men nu kommer skaket. Darrar alltihop. Blött nedför kinderna. Skälva. Gråta” (s. 125). Teksten får dermed også et poetisk preg over seg i denne delen av boken, og på side 125 og 126 gir også linjeoppsettet inntrykk av at det er dikt man leser.

Tilbake til virkeligheten Det finnes glimt av håp ved romanens slutt. Kvinnen har funnet tilbake til flokken som hun innser at hun er avhengig av, til tross for ubehaget den påfører henne. Når hun er på sopptur med en venninne på romanens siste side, og alt tilsynelatende er som før, er det nesten som om alt som har skjedd kan ha vært en drøm. Hun er kommet seg gjennom mørket og ”ut på den andre siden” som Pija Lindenbaum selv uttaler i tv-programmet Babel.

Det er mye jeg liker ved denne romanen, i tillegg til å stryke fingrene over dens pelsmyke, irrgrønne omslag: Jeg liker hvordan forfatteren med sitt presise språk gir et innblikk i hverdagen til en kvinnelig hjernehelt. Jeg liker hvordan hun skildrer et forsøk på å navigere i tilværelsen til tross for en dyp kløft mellom ytre og indre liv, mellom opptreden og refleksjoner. Jeg liker hvordan historien bygges opp av korte scener og hvordan situasjonene tar overraskende vendinger akkurat idet man er i ferd med å få taket på det som foregår. Etter å ha lest boken sitter jeg igjen med mange spørsmål: Hva er det egentlig denne kvinnen har vært igjennom? Er noe blitt annerledes slik at hun kan holde ut denne gangen, eller er det bare et spørsmål om tid før hun på ny bryter sammen? Vanligvis er dette også noe jeg liker; jeg pleier å se det som en positiv egenskap ved en roman at jeg etter å ha lagt den fra meg sitter undrende igjen og tenker over det jeg har lest. Denne gangen er jeg imidlertid usikker på om teksten etterlot litt for mange spørsmål til at det utelukkende er en styrke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s