Roskva Koritzinsky: Flammen og mørket

Flammen og mørket (Innbundet)

Roman

Aschehoug

2015

Anmeldereksemplar

 

Jeg-fortelleren i Flammen og mørket, en ung kvinnelig filmkritiker, oppsøker stedet hvor filmskaperen Hedda Veier tok sitt eget liv for fire år siden. Allerede som 17- åring oppdaget hun Veiers filmer, og etter hennes død skrev hun en biografi om henne som kom ut for et halvt år siden. Nå befinner hun seg på øya hvor Hedda begikk selvmord. Hva gjorde Hedda de siste dagene? Det store spørsmålet hun forsøker å finne svar på er hvorfor hun valgte å ta sitt eget liv. Vi forstår etter hvert at jeg-personen selv står overfor et viktig valg, et valg som også handler om liv eller død:

Frihet hadde aldri vært et mål i seg selv, ensomheten var en bevegelse, men en bevegelse mot hva? Kanskje først og fremst en bevegelse vekk. Vekk fra det evige blodet som aldri ville stoppe å pumpe, gjennom tiden, gjennom kroppen. Det er mulig å dø ut. Og nå var jeg likevel her, med dette livet som klamret seg fast i meg, vokste” (s. 48).

Sjangerblanding Romanen er satt sammen av tre hoveddeler. I den første reiser altså jeg-fortelleren til øya der Hedda Veier døde. Bokens andre del, som utgjør nesten hundre av bokens 168 sider, har tittelen ”De hvite rommene”. Her føres vi tilbake i tid, og det er Heddas mor vi følger. Kapitlene er angitt med årstall (1978, 1971, 1977, 1979, 1981, 1986, 1990 og 2009). I denne delen finner vi også scener fra flere av Heddas filmer, klipp fra et intervju med en filmskaper, klipp fra en dokumentar fra et kvinnefengsel og to korte tekster med tittelen ”I øyet”. Det siste kapittelet i denne delen (2009) forteller om da Hedda var innlagt på sykehus. Heddas mor omtales hele veien som ”moren din” og Hedda som ”du”. Fortelleren henvender seg altså direkte til Hedda. I den tredje og siste delen vender vi tilbake til det man kan kalle ”rammefortellingen” og jeg-fortellerens opphold på øya. Helt til slutt i boken finner vi en del kalt ”Kutt” bestående av diktet ”Aner” av Kate Næss, etterfulgt av bokens siste side hvor setningen ”Bare åstedene skal overleve dette” står alene.

Selvgransking Hedda Veiers selvmord er romanens omdreiningspunkt: ”Var selvmordet en konsekvens av for mye eller for lite kraft? (…) Spørsmålet er kanskje heller: Er selvmordet forårsaket av en brann som fortærer eller et mørke som sluker, og hva med overlevelsen, et fravær eller et nærvær?” (s. 12-13). Filmkritikeren gransker filmskaperen og det valget hun tok. I tillegg blir selvmordet utgangspunkt for refleksjoner over eget liv. Jeg-fortelleren har et sterkt ønske om å forstå seg selv, sett i lys av oppveksten og med tanke på fremtiden. Hun tenker over sin opplevelse av frihet, ensomhet og kjærlighet og hvordan hun forholder seg til andre mennesker:

Jeg tenkte på foreldrene mine, senere mennene. Hvordan jeg bestandig skammet meg fordi jeg forlot og forlot og forlot, først mitt eget hjem, så alle de andre hjemmene. Kanskje var det likevel ikke kulde, ikke avmålthet. Kanskje hadde jeg bare aldri forstått hva jeg skulle gjøre med kjærligheten” (s. 153).

Melankolsk og mystisk Det dreier seg om de virkelig store og alvorlige temaene i denne romanen. Det handler om liv og død, og teksten er hele veien gjennom preget av en mørk og melankolsk stemning. Det er mange skildringer av natur, av landskapet på øya og omkring småbruket jeg-fortelleren vokste opp på. Disse skildringene av omgivelsene speiler tydelig fortellerens grublende og dystre sinnsstemning. Flere ganger dukker dyr opp i nærheten av henne: ”Over meg sirklet fuglen, den ropte og ropte”( s.10), ”Jeg håpet å få øye på det, dyret, to lysende øyne, en mager skikkelse som luntet vekk, men jeg så ingenting, bare søvnen ventet i mørket” (s. 35). Dyrene er med på å skape en mystisk stemning, og mitt inntrykk er at de symboliserer tvilen den unge kvinnen sliter med i forhold til det viktige valget hun må ta.

Poetiske innslag Teksten har litt ulike stiler i de forskjellige delene. I den andre delen, som handler om Heddas mor, er språket enklere og mer konkret enn i resten av boken. Unntaket er de to tekstene som er kalt ”I øyet” hvor stilen er mer lik den som preger rammefortellingen, men her er det også den samme jeg-personen som er i fokus. Del 1 og 3 er reflekterende og sanselig med et språk som ofte har poetiske innslag:

Jeg har holdt pusten gjennom drømmene dine. Gjennom alt jeg noensinne har tenkt og sagt og skrevet om filmene dine, holdt jeg pusten. Da du skapte, betraktet jeg. Da du ødela, snudde jeg ryggen til. Jeg lot meg blende av lyset ditt og ble blind i mørket, jeg skylder deg ingenting, jeg skylder deg alt” (s.159).

Jeg liker godt Koritzinskys språk i de delene hvor hun reflekterer over sin egen personlighet: ”Når en tanke eller følelse blusset opp i meg, var straks den motsatte tanken eller følelsen på pletten for å slå den i hjel. Det var noe hånlig ved disse kontraangrepene. Det var ikke snakk om justeringer eller nyanseringer, det var ikke noe samarbeidsprosjekt, det var mer som at ingenting i meg skulle få bestå. At alt måtte strykes ut, ugyldiggjøres” (s. 25-26).

Jeg blir nysgjerrig på denne personen. Den selvgranskende og utforskende stilen skaper en energi i teksten, og i tillegg kan den også sette i gang spennende tankeprosesser hos leseren. Jeg savner noe av dette i delen om Heddas mor. Vi kommer ikke under huden på henne på samme måte, og denne delen engasjerte meg derfor i mye mindre grad.

Dansk inspirasjon? Josefine Klougart debuterte i 2010 med romanen Stigninger og fald, og på side 40 i Flammen og mørket finner vi denne setningen: ”En utvidelse og en sammentrekning i mellomgulvet, makt og avmakt på samme tid; en stigning og et fall”. Tilfeldig eller har Koritzinsky latt seg inspirere av den danske forfatterstjernen? De har i hvert fall noen likhetstrekk: Den mørke og alvorlige tematikken som utforskes, et poetisk språk med mange innslag av dyr og natur, tilbakeblikk på barndommens landskap og en utradisjonell komposisjon med blanding av ulike sjangre.

Roskva Koritzinsky har skrevet en mørk og melankolsk debutroman med refleksjoner omkring alvorlige temaer. Mitt inntrykk av romanen er noe blandet. Til tider opplever jeg den som litt for mørk blant annet fordi omgivelsene hele tiden speiler jeg-personens dystre sinnsstemning. Jeg synes at inndelingen og sjangerblandingen gjør at den virker noe ufokusert. Den røde tråden er der hele veien tematisk sett, men jeg opplever ikke delen om Heddas mor som engasjerende nok til at den gir dypere innsikt i jeg-fortellerens historie. Det selvransakende blikket og de poetiske innslagene likte jeg imidlertid veldig godt, og dette håper jeg å få se enda mer av fra Koritzinsky i fremtiden.