Stine Pilgaard: Min mor siger

Bogens forside

Roman

168 sider

2013

Samleren

 

Min mor siger handler om en ikke navngitt ung kvinne som blir forlatt av sin (kvinnelige) kjæreste. Etter bruddet flytter hun inn hos sin far som er prest. Han bor i prestegården sammen med sin nye kone. Faren viser sin omsorg for datteren ved å spille kortspill, servere rødvin og ta henne med på rockekonsert. Moren er den lune farens rake motsetning. Hun tar stadig kontakt for å komme med velmenende, dog ikke så brukbare råd, til sin datter. Venninnen Mulle tar henne med ut, for å prate, drikke eller spasere i Den Gamle By. Legen, som hun stadig oppsøker, prøver så godt han kan å forstå hva som plager henne, men det ender alltid opp med noen underlige samtaler, for som hovedpersonen sier: ”Jeg lider bare af fritsvævende associationer” (s. 65).

Hovedpersonen har altså mange mennesker rundt seg som bryr seg om henne, og på sine særegne måter viser de sin omsorg og gjør det de kan for å få tankene hennes over på noe annet enn eks-kjæresten. Men hun har vanskelig for å komme over eksen, aller helst vil hun ha henne tilbake. Hun står på stedet hvil i en tilværelse fylt av selvmedlidenhet og kommer ikke i gang med resten av livet.

Monologer Boken er delt inn i tre hoveddeler. Innenfor disse igjen veksler kapitlene mellom indre og ytre liv. Under nummererte ”Monologer fra en søhest” skildres minner fra jeg-fortellerens forhold med tidligere kjærester. Sjøhesten som symbol introduseres på side 20 når hun er hos legen: ”Min læge siger at den bevidste overførsel af erindringer fra kortids- til langtidshukommelse sker i det område af hjernen der kaldes hippocampus. Det er det latinske ordet for søhest da denne delen af hjernen har samme form.” Derfor monologer fra en sjøhest. På en poetisk måte skildres hvordan minner fra kjæresteforhold har satt seg i ulike deler av kroppen, hvordan hun fylles opp av erindringer knyttet til kropp og sanser: ”Inde i Solar Plexus er der en bogreol med opstillede kranier. Skeletter ser altid ud som om de ler, og det er sådan jeg tænker på jer, som leende dæmoner der hamrer og banker i min krop. I er summen af alle mine nederlag, og I er al min opsparede skyldfølelse, og I marcherer på række og geled rundt på alle mine ømme punkter og flytter jer i takt med min smerte” (s. 55).

Mot slutten av romanen kan det virke som om den unge kvinnen endelig har gått videre i livet. Hun har fått seg ny leilighet og ny kjæreste, og hun har kommet i gang med studiene igjen. Men den tolvte og siste monologen minner oss på at selv om det kan se ut til at hun ser lysere på tilværelsen, så er hun en person som aldri helt klarer å legge fortiden bak seg: ”Og jeg slæber rundt på jeres erindringer og fortider og barndomme, for inden i min søhest er der hundrevis af andre søheste, og jeg trækker jeres sammensparede smertepunkter og latterudbrud efter mig hver eneste gang jeg bevæger mig” (168). Hun går videre, men kroppen glemmer aldri. Jeg syntes det etter hvert ble tungt å komme seg igjennom disse monologdelene. Det ble rett og slett litt for mye på en gang, litt mange minner, litt mye indre selvransakelse. Kanskje ville jeg likt det bedre hvis vi ble presentert for kvinnens indre innimellom resten av handlingen slik at alt ble flettet sammen til en naturlig helhet? Kontrasten blir stor mellom det indre universet i de tolv monologene og fortellingen om hovedpersonens ytre verden ellers i romanen.

Dialoger I delene som beskriver den ytre virkeligheten er teksten preget av flyt og letthet og det er hverdagen som råder, fokus er på det som skjer i øyeblikket og ikke minst på dialogene. Til tross for at kvinnen sliter og ser ut til å stå på stedet hvil, har kapitlene som skildrer hennes ytre tilværelse en lettere stemning over seg. Årsaken ligger mye i den humoristiske snerten som preger dialogene. Det er samtalene som dominerer i denne romanen, og forfatteren har et tydelig talent for den kunsten det er å skrive dialoger. Selv sier Stine Pilgaard i et intervju med Lokalavisen Aarhus at hun ”er meget interesseret i samtaler. På den ene side kan vi skabe intimitet, på den anden side kan vi skabe stor distance med den måde, vi vælger at formulere os på. Og specielt i mor-datter samtaler, som ofte optræder i bogen, kan der udvikle sig en helt speciel måde at tale sammen på, som kan være meget svær at bryde ud af”.

Teksten flyter nærmest over av ”min mor siger..”, ”min far siger..”, ”min læge sier..”, ”Mulle sier..”, og selv om hovedpersonen en gang i blant kan få nok av andres meninger, er inntrykket man får at hun som oftest lytter til dem og tar dem på alvor. Det er mange som har noe de vil si, men tittelen på romanen er Min mor siger, og moren er den som har mest å meddele vår heltinne (som hun kaller seg selv i boken). Moren er en handlekraftig eiendomsmegler som ikke er så nøye på om det hun sier er sant så lenge det kan føre til noe bra. Hun er rett og slett en lystløgner, noe som resulterer i en del pussige situasjoner. Blant annet får hun med seg datteren på en innsamlingsaksjon for kreftsaken og forteller en mann de ringer på hos at hun nettopp er blitt helbredet for kreft: ”Du er jo galoperende mytoman, siger jeg mens vi drikker det sidste af rosévinen. Sludder, siger min mor, jeg var lige det han havde brug for. Min mor siger at sandheden er opreklameret. Hvis man hænger sig i detaljer dør man af kedsomhet, siger hun, og det er næsten verre end at have kræft” (s.115).

Romanen preges altså av dialoger, spesielt mellom mor og datter. De snakker med hverandre og ikke minst forbi hverandre. Det er tydelig at de kommuniserer etter et mønster som går langt tilbake i tid, noe som nok er gjenkjennelig for mange. Så til tross for at hovedpersonen befinner seg i en trist og tung fase i livet, blir det humor av det når man skriver samtalene ned på en slik rett fram måte som Pilgaard gjør.

Min mor siger er en underholdende og velskrevet roman. Forfatteren har et sjeldent talent for å skrive dialoger. Så selv om kontrasten mellom romanens monologdeler og diaologdeler kanskje er for stor og handlingen i seg selv ikke er nok til å holde romanen oppe, gjør det ingenting når samtalene er mer enn sterke nok til å bære det hele.

Ett svar til Stine Pilgaard: Min mor siger

  1. Tilbaketråkk: Bokverkets høstliste | Bokverket

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s