Trude Marstein: Hjem til meg

Hjem til meg; roman

Roman

384 sider

Gyldendal

2012

Anmeldereksemplar

Året er 1978 og Ove er snart ferdig utdannet lege og kjæreste med Wenche som er sykepleier. Wenche blir gravid, de gifter seg og får to døtre. Alt ligger til rette for et harmonisk ekteskap og kjernefamilieliv, men Ove er villig til å risikere alt for å oppleve spenningen utroskapen gir.

Litterære skjebnefeller Ove tenker at han ikke vil såre noen, og han sier til seg selv at han er et dårlig menneske. Allikevel gjør han altså den samme feilen igjen og igjen. I det ene øyeblikket er han sammen med kona Wenche og er lykkelig, i det neste forteller han skuespillerinnen Marion at han elsker henne. Han lar seg så lett fascinere av kvinner han møter, og når han først er blitt sluppet inn i livet deres vil han oppleve alt med dem, bli kjent med alle sider ved dem. Han forteller dem hvor unike de er, og i det øyeblikket han sier det er det ingen tvil om at han mener det.  ”Jeg elsker deg”, sier han til elskerinne etter elskerinne. Problemet er bare det at ”det gikk ikke an å elske to kvinner samtidig, det gikk ikke” (s. 112).

Hjem til meg har mange likhetstrekk med Trude Marsteins forrige roman Ingenting å angre på (2011). Begge handler om utroskap, og karakterenes tanker veksler mellom hverdagslivet med familien og lengselen etter ”den andre” som fyller et behov om å bli sett med et nytt blikk. Jeg gjenkjenner den samme splittelsen hos Ove som hos Heidi (i Ingenting å angre på) mellom tryggheten med ektefellen og spenningen med elskeren. De opplever den samme følelsen av uro som bunner i at de ikke klarer å slå seg til ro med at det livet de lever holder for å gjøre dem lykkelige: «Dette var livet mitt, det ville ikke bli mer enn dette. Jeg holdt ikke ut at det ikke var mer enn dette» (s. 61).

De to elementene som er annerledes i årets roman fra Marstein, er at vi opplever sidesprangene fra en manns perspektiv, og at handlingen foregår over et mye lengre tidsrom. I Ingenting å angre på var alt veldig komprimert, og etter å ha lest fortellingen om Ove, kan jeg ikke tro at hans skjebnefelle Heidi ville endret seg nevneverdig i en tenkt fortsettelse av fortellingen. Mitt inntrykk da jeg begynte å lese Hjem til meg, var at Heidi hadde større kvaler enn Ove i forhold til det å være utro, men etter hvert tenkte jeg at det ikke var tilfelle likevel. Det bare virker slik fordi handlingen foregår over kun to døgn, og alt blir derfor så intenst. Hjem til meg har den samme vekslingen mellom hverdagsliv med barna og tanker om elskere, men tidsperspektivet (fra Ove er tretti til over seksti år) gir forfatteren mulighet til å gå dypere i hvordan det er mulig å gjøre det han gjør og hvorfor han gjør det.

På stedet hvil Ove forandrer seg ikke, og på den måten skiller han seg ikke ut blant Marsteins karakterer: ”Det er noe med at personene mine i liten grad utvikler seg, de går sjelden gjennom noen endring eller kommer til noen erkjennelse. De står på stedet hvil, eller tar et skritt tilbake… Det er ikke så enkelt å ta tak i og forandre livet slik at det gir mer mening. Det er ikke enkelt å forandre seg som person så man bedre kan ivareta relasjonene man har” (Om å skrive, Hans Olav Brenner, 2011, s. 110). Dette trekket ved karakterene understreker den undersøkende og realistiske stilen samtidig som det gir historiene troverdighet.

Ove Ødeleggeren Alt etter skilsmissen blir et eneste langt reparasjonsforsøk: ”Jeg tenkte at livet mitt slik det skulle være, hadde begynt med Wenche. Deretter var det et liv av avsporinger” (s.382). Savnet og sorgen blir bare sterkere med årene; savnet etter Wenche og sorgen over å ha mistet det livet han kunne hatt sammen med henne og barna. Som lege er Ove vant til å gi trygghet og omsorg, og det vil han også gi kvinnene i sitt liv, men til slutt er det han som står alene igjen. Han har mistet så mye, og han har ingen andre å skylde på enn seg selv: ”Jeg hadde ødelagt så mye, jeg hadde latt ting flyte uten å foreta de riktige valgene” (s.362).

Temaet er altså det samme som i Marsteins forrige roman, og vi har en hovedperson som gjør de samme feilene om og om igjen. Man skulle kanskje tro det ble kjedelig, men det blir det ikke. Vi blir nysgjerrige på det som foregår i tankene på denne mannen som gjentatte ganger sårer sine nærmeste dypt ved sine egoistiske handlinger, og gjennom sitt troverdige språk spiller Marstein historien om Ove Haugli ut mot et gjenkjennelig bakteppe av detaljert hverdag: «… Kjersti satt på knærne kjøkkenbenken og vi så Wenche gå ut gjennom porten og til venstre mot trikkeholdeplassen. Steiken lå på kjøkkenbeken og tinte, en av potteplantene i vinduskarmen blomstret med vide, lilla blomster. Jeg hadde tenkt at uten Wenche var vi hjelpeløse, jeg tenkte at hvis noe skjedde med Wenche, ville ingen av oss noen gang bli helt glade og trygge igjen» (s. 23 ). Forfatteren klarer å skape et driv i teksten som springer ut fra en spenning mellom hverdagstrivialiteter og refleksjoner omkring kjærlighet, lykke og meningen med livet.

Hjem til meg handler om hvor vanskelig det kan være å ta grep om sitt eget liv og gjøre de endringene som er nødvendig mens man ennå kan, og den handler om å holde muligheten åpen for at det livet som gjør en lykkelig, kanskje er det livet man lever akkurat nå.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s