Victoria Durnak: Senteret

Senteret

Roman

Flamme Forlag

157 sider

2017

Anmeldereksemplar

 

Hovedperson og jeg-forteller i romanen Senteret er alenemoren Elsa på 27 år som bor i Skien. Kort tid før hun fikk sitt første barn forlot hun sitt gamle liv i Oslo for å lage seg et nytt på et helt ukjent sted. Da barnefaren fikk vite at hun var gravid ville han ikke ha noe med henne eller barnet å gjøre. Hun har heller ingen kontakt med foreldrene sine. Hun er alene, alt er nytt, barnet, morsrollen, leiligheten, byen, og vi følger henne gjennom dagene mens hun forsøker å skape en hverdag for seg og babyen. Hun triller turer i nærområdet, og mye av tiden tilbringer hun på kjøpesenteret Herkules.

Nå går jeg langs elva, på vei mot kjøpesenteret Herkules i utkanten av byen. Etter å ha gitt babyen en flaske med morsmelkerstatning hjemme, spist frokost og skiftet bleie på henne liker jeg å starte dagen der. Så treffer jeg umiddelbart masse folk, uten at jeg trenger å snakke med dem”(s. 9).

Ensomhet og fødselsdepresjon Elsa kjenner altså ingen i Skien. På senteret betrakter hun mennesker, overhører samtaler og gjør mer eller mindre helhjertede forsøk på å bli kjent med nye mennesker. Hun prater med de som jobber der og inviterer til og med et par av de ansatte på lunsj. Dette virker som underlige og desperate forsøk på å bli kjent. Samtidig skyver hun mennesker som vil ha kontakt med henne fra seg. Når folk hun kjenner (vi får ikke vite hvem dette er) ringer og spør om de kan komme på besøk, finner hun alltid på en unnskyldning om at det ikke passer.

Hun er ensom, trøtt og sliten, men hun kjemper seg gjennom dagene og gjør sitt beste for babyen. Et spørreskjema om barseldepresjon i starten av boken avslører imidlertid at den forventede morsfølelsen ikke er helt på plass. Hun har en følelse av at barnet ikke tilhører henne, at hun bare er en som passer på henne:

Det er i sånne situasjoner, som at hun er syk, at jeg merker det: Jeg tar vare på henne som jeg ville tatt vare på et hvilket som helst barn, barnet til en søster for eksempel, eller en venn. Jeg vil ikke ha det på meg at hun har dødd av mislighold i min varetekt. Jeg triller ut av legekontoret, ned den flislagte gangen og mot den trange heisen mens jeg føler at jeg har gått gjennom et surrogatsvangerskap” (s.67).

Til tross for dette så ligger det hele veien en rørende omsorg i alt hun gjør for babyen. Hun vil gjøre alt riktig, gir henne alt hun trenger av mat, stell, klær, leker, og alt sammen gjør hun helt alene. Hun opplever altså ikke den forventede tilknytningen til barnet sitt, men gjennom de seks månedene fortellingen strekker seg over aner man en nærhet som gradvis vokser fram, og man får troen på at ting kommer til å bli bedre. I starten av romanen er babyen to uker, og vi følger moren og barnet gjennom et halvt år. Seks måneder er den tiden man har på å finne et navn til barnet sitt ifølge navneloven. Hun kaller den lille bare for ”babyen”. Vil hun klare å finne et navn til barnet, og vil det hjelpe på den manglende tilknytningen?

Alvor og humor Den manglende tilknytningen den unge kvinnen føler understrekes ofte i teksten av en overflatisk tone og en ironisk distanse. Enkelte steder er språket oppramsende. Det blir som å lese en liste eller bruksanvisning:

Trille vogna inn på stellerommet, døra til venstre for handicaptoalettet. Ta av meg jakka. Legge jakka i kurven under vogna. Vaske hender. Rive av remser med dopapir og legge dem på stellebordet, til høyre for stellematta. Finne pakka med våtservietter i veska. Legge våtserviettene på stellebordet. Finne stelleunderlaget i veska. Legge stelleunderlaget på stellematta på stellebordet. Legge ny bleie på stellebordet. Løfte baby ut av vogna. Legge baby på stellebordet” (s. 36).

Teksten er ofte preget av detaljerte skildringer av blant annet stell og påkledning av barnet. Forfatteren dykker ikke ned i hovedpersonens tanker og refleksjoner. Det er gjennom konkrete skildringer av handlinger og observasjoner at vi blir kjent med jeg-fortelleren. Dette sier imidlertid mye om henne. For eksempel røper alt hun gjør for babyen at hun faktisk bryr seg om henne og gir håp om at hun skal komme til å oppleve den morsfølelsen hun savner om ikke så alt for lenge.

Det handler om alvorlige temaer som ensomhet og fødselsdepresjon, men Senteret er også preget av humor. Kvinnens undrende hverdagsfilosofering mens hun triller rundt på senteret er underholdende:

Musklene mine kjennes kraftløse ut, men jeg skyver vogna langs reolene og vurderer fortløpende hva jeg skal investere i. Valget mitt kan være avgjørende for om babyen får seg en god jobb eller blir NAV-er. Blir hun advokat av bankebrett? Ingeniør av en plastbondegård? Frisør av Barbie-dukker, og hva blir hun av LEGO?” (s. 136).

Humrefaktoren er også høy når hun forsøker forskjellige navn til babyen. Blikket faller på et eple hos helsesøster og på arket for kontaktinformasjon skriver hun at Eple er barnets navn. Hun prøver også med Japan:

Lille Japan, prøver jeg meg lavt og tar tak i de små hendene hennes. Fingrene hennes lukker seg rundt pekefingrene mine, jeg stryker nedover armene hennes med lillefingrene. Denne vesle skapningen er en øygruppe som grenser til Russland, hyppig utsatt for jordskjelv og vulkanutbrudd” (s. 24).

 

Senteret er en velskrevet, rørende og morsom fortelling om en vanskelig periode i livet til en ung alenemor. Mellom linjer preget av detaljerte beskrivelser av hverdagslige handlinger og observasjoner, sniker et håp om lysere tider for bokens hovedpersonen seg fram. Dette var mitt første møte med Victoria Durnaks forfatterskap, og jeg ser allerede fram til neste.