Leser nå: Sommerhus av Amalie Laulund Trudsø

Danske Amalie Laulund Trudsø (f. 1988) debuterte i 2013 med Koordinater. Københavnertekster (Rosinante), en bok bestående av 60 korte tekster som alle har navn etter en gate i den danske hovedstaden. Jeg-fortelleren er en ung kvinne som flytter til byen for å studere. Det handler om kjæresteforhold, fester, flytting og barndomsminner, alt med byen som stemningsskapende bakgrunnsbilde.

I februar i år utkom Laulund Trudsøs andre bok, romanen Sommerhus (Rosinante). Denne gangen tar forfatteren oss med til et sommerhus ved stranden, nærmere bestemt ved Sejerøbukten på Vestsjælland. Handlingen foregår over en periode på omkring fem år på 1990-tallet, og jeg-fortelleren er ei jente på vei inn i tenårene som forteller om livet i familiens sommerhus, på stranden og i skogene rundt. Det er ferienaboer og ferievennskap, det er lange, late dager med fisketurer, bading og lek.

I Koordinater står en ung kvinne og vipper på terskelen til voksenlivet, samtidig som hun ofte kaster blikket bakover i tid. Også denne gangen skildrer forfatteren en overgangsfase i livet, fra barndom til ungdom, men jeg-fortelleren befinner seg fortsatt midt i barndommens landskap. Det er ferietid, som er en slags unntakstilstand, men det er her, i nettopp denne tiden og på nettopp dette stedet, at mange av jentas viktigste minner skapes. Øyeblikksfølelsen forsterkes av at romanen er skrevet i nåtid. Dette bidrar også til å minne oss om hvor fort det som er her og nå går over i minnenes rekker og gir romanen en melankolsk klangbunn.

Et element som står sentralt i begge bøkene til Laulund Trudsø er stedstilknytning. Mens kvinnen i Koordinater flytter hjemmefra, fra landet og familiens trygge favn, til storbyen hvor hun forsøker å skape en tilhørighet, et nytt hjem, er det et sommerhus og området rundt som denne gangen er scenen det hele utspilles på. Innimellom i teksten får vi nøytrale faktabeskrivelser på en halv til én side av stedene handlingen foregår på:

Sejerø ligger omtrent 10 kilometer ude i Sejerøbugten mellem Sjællands Odde i nord og Røsnæs i syd. Øen er 12,4 kvadratkilometer stor og har cirka 360 indbyggere. Den er opstået af det isfremstød, der også dannede naboøen Nekselø samt Ordrup Næs, Røsnæs, Sjællands Odde og længere mod vest Samsø” (s. 81).

Disse beskrivelsene står som en kontrast til miljøskildringene ellers i romanen hvor det er jentas personlige opplevelse av stedene som formidles. Vi ser landskapet gjennom hennes blikk, som gradvis endres i takt med utviklingen fra barn til ungdom:

Skyer findes der ingen af, allerhøjst ligger der et diset tæppe helt ude i horisonten, en sommerdyne over Røsnes, Samsø, Djursland. Om morgenen ligger havet og suger himlens næsten gennemsigtige blå til sig, de eneste synlige bevægelser i vandet er blæretangens duven omkring stenene ovre på Stenøen” (s. 41).

Sommerhus er en vakker barndomsskildring som foregår i naturskjønne omgivelser, men det er ikke kun et pastellfarget lykkeland forfatteren bringer oss inn i. Laulund Trudsø unngår ikke det ubehagelige og vanskelige. En varm sommerdag i familiens ferieparadis kan det føles som om tiden står stille, men jeg-fortelleren kommer ikke unna den erkjennelsen som litt etter litt siver inn i henne om at den bekymringsfrie barndommen ikke kan vare evig. I tillegg skildres konflikter med foreldre, storebror og venner, på en måte som gir historien troverdighet. Amalie Laulund Trudsø har en så fin fornemmelse for jentas følelsesliv som hun formidler gjennom et presist språk med poetiske innslag:

Nedpakningen er lige brutal hver gang, det er som en afmontering af sommeren, en udslettelse af alle spor af os (…). Vi ses, siger jeg til Asta og Marie, bliver pludselig forlegen og kan allerede mærke et andet liv lægge sig mellem os, frygten for, at jeg ikke vil efterlade et aftryk, der er kraftigt nok til at opretholde vores venskab, til vi ses heroppe igen” (s. 50).

Sommerhus er stillferdig, var og gjenkjennelig. Jeg fortsetter å lese, og når jeg innimellom kaster et blikk ut av vinduet, går tankene til somre som har vært, somre som skal komme, øyeblikkets flyktighet og landskapets evighet.

Vil du lese mer om Koordinater. Københavnertekster? Her finner du  min anmeldelse av boken.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Leser nå: Suge – KIage – Forsvinne av Inghill Johansen

Suge - Klage - Forsvinne

Inghill Johansen (f. 1958) debuterte med romanen Hjertehvitt i 1990. Etter dette har hun utgitt tre samlinger med prosatekster: Suge (1996), Klage (2001) og Forsvinne (2009). Hun ble nominert til Brageprisen for Klage i 2001, og i 2002 mottok hun Tanums kvinnestipend. I januar i år kom prosasamlingen Bungalow. Fram til jeg leste flere anmeldelser av denne boken, var Inghill Johansen en ukjent forfatter for meg. Da skjønte jeg imidlertid raskt at dette er et forfatterskap jeg absolutt bør bli kjent med. I anmeldelsen av Bungalow i Dagens Næringsliv omtaler Susanne Hedemann Hiorth Johansen som ”den stille giganten i norsk litteratur”. I Morgenbladet beskriver Carina Elisabeth Beddari forfatterskapet slik: ”At lite annet enn boksidenes antall er smått ved Inghill Johansens verker, bør i hvert fall være en ukontroversiell påstand”. I et intervju i samme avis i forbindelse med utgivelsen av Bungalow bruker Olaf Haagensen beskrivelsen ”landets kanskje mest aktede og minst påaktede forfatter” om Johansen.

Jeg har lest Suge og Klage og er nå kommet et stykke ut i Forsvinne i en samlet utgave av bøkene som ble utgitt i 2011. I forordet skriver Erik Bjerck Hagen at disse tre bøkene ”utgjør noe av det fineste i norsk litterær prosa de siste femten år”. De 70 sidene Suge består av har ingen tradisjonell handlingsrekke, men tekstene kretser rundt sorg, kjærlighet og steder. Den kvinnelige jeg-fortelleren reflekterer rundt forholdet til sin bror og sine foreldre. Hun mister, noe tar slutt, men samtidig står hun ved en begynnelse. Et litterært prosjekt er i ferd med å ta form. Hun er på vei til å finne sin stemme: ”Jeg har lenge lett etter en stemme å føre dette fram i. Særlig nå, som det er blitt så stille rundt oss, tenkte jeg det måtte være svært viktig med stemmen. Det måtte være den riktige, den måtte ligne det som var blitt borte” (s. 61).

Overgangen ble stor til Klage som preges av en helt annen tone. Tekstene veksler mellom brev skrevet til blant andre presten og kirkevergen, prestens dagboksnotater og graverens fortelling. Noe er i ferd med å skje på kirkegården, ting er ikke som de skal være. Folk er bekymret og skriver brev hvor de legger fram sine klager: ”Min manns gravsted er ikke som det skal være. Det synker. Tidligere kunne jeg komme helt bort til det, ja, det hendte til og med at jeg satte meg ned der, lukte, stelte blomstene, men nå har det kommet et skille mellom oss, en avstand (…) Og jeg sier, det er ikke slik det skal være. Derfor ber jeg om å få min manns grav flyttet” (s. 149). Gjennom det konkrete, som kirkegården, gravstedet, gravstøtten og kisten, reflekteres det omkring menneskets forhold til døden.

Forsvinne består av tre deler med titlene ”Vokseplass”, ”Artsbeskrivelse” og ”Herbarium”. Disse delene inneholder tekster på en halv til ti-elleve sider som alle på en eller annen måte handler om noe eller noen som forsvinner. Det dreier seg om familierelasjoner og minner. Jeg-fortelleren opplever tap av mange slag. Mannen forlater henne, og hun begynner å rydde og kaste ting hun ikke lenger har bruk for. Slektninger dør, og hun sitter alene igjen med gjenstander som vekker vage minner til live, som når hun skal kaste sin mors gamle sykkel:

Sykkelen var fortsatt blå. Selv om den var rusten, var den akkurat slik jeg husket den. Det høres ut som en klisjé, men på et øyeblikk var det der alt sammen; ferien i Danmark da jeg var ti, den tørre, litt sprukne huden til en elefant jeg hadde sett for første gang, smaken av rød salami på fersk loff og mors grenseløse beundring for de keramiske flisene den danske kusinen vi overnattet hos, hadde på kjøkkenet. Et eller annet sted hadde det for evig og alltid funnet sin plass i meg, jeg vet ikke hvor, men det var der, og synet av sykkelen vakte det til live igjen” (s. 261-262).

Det som skjer i Inghill Johansens tekster kan på overflaten virke enkelt og udramatisk, men under dirrer hele tiden en eksistensiell undring og et dypt alvor. Det er poetisk, vakkert og tankevekkende. Jeg leser videre, nyter og anbefaler.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Annika Paldanius: Jag vet allt det här

Jag vet allt det härJag vet allt det här. En internmedicinsk roman. kom ut i januar i år og er Annika Paldanius’ debutroman. Forfatteren er selv lege, og jeg-forteller i romanen er den 21 år gamle legestudenten Hanna. Livet leker for Hanna og hennes to beste venninner Anna og Filippa, men året som står foran dem skal vise seg å bli utfordrende på mange måter. Hanna vet så mye, men når hun står ansikt til ansikt med virkeligheten og alt det som ikke går an å forutse eller bevise, kan ikke all den vitenskapelige kunnskapen hjelpe henne. Dette er en sterk debutroman om veien inn i voksenlivet, vennskap, kjærlighet, liv og død. Her kan du lese min anmeldelse av boken.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Karl Ove Knausgård: Om høsten

Om høsten av Karl Ove Knausgård (Innbundet)Karl Ove Knausgårds Om høsten utkom i september 2015 og er den første boken i en serie på fire. I november kom Om vinteren, Om våren utkommer i april og Om sommeren i juni. Forlaget Oktober kaller de fire bøkene ”en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten, skrevet av en far til hans ufødte barn”. Om høsten består av seksti korte tekster hvor Knausgård tar for seg en rekke forskjellige fenomener som han beskriver og utforsker. Hensikten med boken er å gjøre sin ufødte datter kjent med familien og hverdagens bestanddeler, ja, alt det som venter henne når hun kommer ut i verden, men han skriver også for seg selv, for å se verden på nytt. Her er min anmeldelse av Om høsten.

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Ida Hegazi Høyer: Fortellingen om øde

Fortellingen om ødeFortellingen om øde (Tiden – 2015) handler om tannlegen Carlo Ritter som selger alt han eier, trekker ut alle tennene og forlater Europas storbyliv for å oppsøke ensomheten på en øde øy i Stillehavet. Han har en drøm om å oppnå en absolutt naturtilstand og leve til han blir 140 år. Det går imidlertid ikke lang tid etter at Carlo har satt sine føtter på den svarte stranden før han skjønner at det meste vil bli annerledes enn han hadde forestilt seg. Mest uventet er frykten og ensomheten som rammer ham. Livet på øya er hardt, og det handler kun om å overleve fra dag til dag. Han begynner å skrive rapporter som han legger i en postkasse som han setter opp på stranden. Som en overlevelsesmekanisme tar fantasien overhånd i disse tekstene, og han skildrer tilværelsen på øya slik han hadde drømt om at den skulle være og ikke slik den faktisk er. En dag er rapportene borte, og Carlo ser et skip i det fjerne. Snart står det om ham i avisene, og ute i 1930-tallets Europa får han endelig den oppmerksomheten han drømte om før han reiste. Marie Wittermann er blant dem som leser om doktor Ritters ensomme lykke. Hennes ektemann Heinzel vil gjøre alt for sin følsomme og tungsindige kone, og hun vil ikke noe annet enn å reise. Carlo er kommet helt ut av de sosiale spillereglene, og konfliktene er uunngåelige når ekteparet Wittermann ankommer øya. De tre øyboerne innretter seg allikevel etter hvert i en slags fredelig sameksistens, men så en dag slår en eksentrisk baronesse seg ned på stranden med sitt harem, og en kamp mellom øyas to leire settes i gang. Et drama utspiller seg også i naturen i denne fortellingen, men menneskene er så opptatt av konfliktene seg i mellom at de ikke forstår, eller kanskje ikke vil forstå, at det er naturen og dens krefter de bør frykte mest.

Galápagos-affæren Fortellingen om øde er basert på virkelige hendelser. I 1929 flyttet den tyske tannlegen Friedrich Ritter til den øde Galápagos-øya Floreana. Akkurat som i romanen ankom senere både et ektepar og en baronesse, og konflikter førte til at to mennesker ble drept og to forsvant. Den såkalte ”Galápagos-affæren” fikk stor oppmerksomhet i den internasjonale pressen. Ida Hegazi Høyer fikk fortalt historien da hun selv besøkte Galápagos, og ble altså inspirert til å skrive en roman med utgangspunkt i den.

Noe ulmer under verden Ida Hegazi Høyer debuterte i 2012 med romanen Under verden. I 2013 kom Ut og i 2014 Unnskyld. I 2014 ble hun tildelt Bjørnsonstipendet for sine to første romaner, og i 2015 fikk hun EUs litteraturpris for Unnskyld. Høsten 2015 kom Fortellingen om øde som har fått mange gode anmeldelser. Våren 2015 kåret Morgenbladet Hegazi Høyer til en av Norges ti beste forfattere under 35. I et intervju i forbindelse med kåringen uttaler forfatteren: ”Alle har skjeletter i skapet, og før eller siden truer de med å komme ut. En dag kan maskene falle og vise hva vi er kapable til, både på godt og vondt. Den døren må man holde på gløtt…”. I romanene hennes er skjelettene som regel gjemt under bakken. Karakterenes hemmeligheter er skjult under grunnen de går på, og der ligger de og ulmer og dirrer og truer med å sprenge seg opp og fram, ut i det virkelige livet. Dette setter sitt preg på handlingen som utspiller i romanene. I debutromanen Under verden flytter den kvinnelige hovedpersonen til en gammel hytte i skogen. Fokus er på det som skjer her og nå, leserne får ikke vite noe om kvinnens bakgrunn, men symbolene står i kø, og man forstår at hun bærer på mye som krever bearbeidelse. Av og til sprenger fortiden seg opp til overflaten:

Fra under bakken dukker frem de eldste ting, en skjør melankoli, som om jorda selv gjør krav på ny historie. Overalt, og hele veien, flasser bakkeskorpen av sin hinne, der jeg vasser i flasker og i gammelt glass, arsenikk og vademekum, gamle sko og slitne støvler, en haug med verktøy og fanfarer. En loslitt gyngestol har kommet opp bak uthuset, og ved brønnen et strykejern. Overalt har bakken spydd opp tid og krafttak. En sag, en tang, en hammer og en skrape. Alt man trenger for å rive ned og bygge opp” (s. 135).

I Unnskyld blir sannheten om fortiden helt konkret gjemt under gulvet. Den mannlige hovedpersonen Sebastian skjuler sin store hemmelighet i en eske under gulvet i leiligheten han deler med kjæresten: ”Hullet var overraskende ryddig, overraskende rent, og det var ikke mye du hadde oppi der. En eske, det var alt. En gammel gjenteipa skoeske” (s. 194). I Fortellingen om øde er det naturen som bærer på den store hemmeligheten. Stillehavsøya skjuler noe for sine beboere som skal komme til å true deres eksistens. Noe ulmer under øyas overflate, og korte beskrivelser her og der i teksten, som ”det svake, svake skjelvet” (s. 83), ”et dempet skrall fra under bakken” (s. 103), ”kun dette, et svakt og vevert skjelv i bakken” (s. 129), gir oss ”hint” underveis om dramaet som er på gang utenfor menneskenes synsvidde.

Lengselen etter et hjem Et annet trekk som romanene til Ida Hegazi Høyer har til felles er en rotløshet som karakterene føler. Hun skriver om mennesker som lengter bort fra der hvor de befinner seg i livet og vil forsøke å skape noe nytt et annet sted. De flytter til en hytte i skogen, drømmer om å komme bort fra rutinene og forutsigbarheten eller reiser til en øde øy. De setter i gang ulike former for frigjøringsprosjekter og oppsøker ensomheten i håp om å klare å skape en tilværelse hvor de virkelig kan føle at de er kommet hjem. Denne lengselen etter et hjem er spesielt tydelig i Under verden som innledes med disse ordene: ”Lenge har jeg tenkt på dette: å komme hjem. Hver eneste dag, denne gripebevegelsen”.

Hvem er vi når ingen andre ser oss? Om ensomheten hun skriver om sier forfatteren selv: ”Ensomheten er i disse romanene ikke et tap, men et håp om å finne seg selv igjen utenfor byens mas og rutiner”. I Fortellingen om øde introduseres et nytt tema som kan ses i sammenheng med denne ensomheten som karakterene oppsøker. Carlo Ritter hadde nemlig ikke reist av gårde til en øde øy hvis ingen hadde visst om det. Han er en mann som vil synes. ”Hadde det ikke vært for oppmerksomheten, kan det absolutt tenkes at doktoren aldri ville søkt seg til øya i utgangspunktet, altså, dersom ingen andre fikk det med seg, dersom ingen applauderte”(s 13.). Det er også dette som er årsaken til at han begynner å skrive rapporter: ”Om ingen vet at jeg lever eller ser at jeg lever, lever med meg eller av meg, lever jeg egentlig da , undret han” (s. 40-41). Han skriver altså for å bli sett. Dette er et aktuelt tema i dagens samfunn hvor tiden man har til å være alene kan se ut til å bli mer og mer innskrenket, og mange er opptatt av å vise fram seg selv og sine gjøremål til andre på sosiale medier. Hegazi Høyer har studert sosiologi, noe hun selv tror bøkene hennes bærer preg av og har gitt henne et skråblikk på samfunnet. Sosiologi handler om forholdet mellom mennesker, om samspillet mellom mennesket som individ og som en del av en gruppe. Det dreier seg om mønstre og prosesser som preger samfunnet og hvordan dette former enkeltmennesket. Det er nettopp Ida Hegazi Høyers skarpe blikk for sosiologiske strukterer og hvordan hun utforsker disse i sitt litterære univers som gjør henne til en av våre mest aktuelle og interessante forfattere – og til en av mine favorittforfattere.

Lyst til å lese mer om Ida Hegazi Høyers romaner? Jeg har tidligere anmeldt Under verden og Ut.

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Leser nå: Magnet av Lars Saabye Christensen

 

Magnet av Lars Saabye Christensen (Ebok)Magnet handler om litteraturstudenten Jokum Jokumsen og kunsthistoriestudenten Synne Sager som møtes på Sogn Studentby i 1976. Hun oppdager hans talent som fotograf og gir ham et kamera til 22-årsdagen. Jokum går rundt og fotograferer vanlige ting han kommer over i sine nære omgivelser. Mennesker tør han ikke nærme seg: ”Mennesker er for brysomme, mennesker er for ustabile og kravstore motive. Han skal være tingenes mann, tingenes portrettør” (s. 240).

Som så mange andre av Lars Saabye Christensens karakterer har også Jokum et spesielt trekk som skiller ham fra flertallet. Han er usedvanlig høy, noe som gjør at han alltid blir lagt merke til, og aller helst ønsker han bare å være helt alminnelig. Jokums suksess som fotograf gjør det ikke akkurat lettere for ham å få oppfylt dette ønsket.

Magnet har mange trekk som er typiske for Lars Saabye Christensens bøker. Her er outsiderkarakterer med danske slektninger, handling lagt til Oslo med avstikkere til Danmark og USA, alt formidlet via et nostalgisk og melankolsk blikk og en sorgmunter tone. Temaene er også typiske for forfatteren. Det handler om skriving og fotografi, om familie og nære relasjoner, om tid og tidsånd. I tillegg til alt det gjenkjennelige er det også noe ved Magnet som gjør den annerledes enn Saabye Christensens tidligere romaner. For denne gangen løfter han blikket opp fra outsiderens underfundige lille verden og skuer utover den store verdenen vi alle lever i med de strømningene som preger den og som påvirker oss. Man kan si at han kobler disse to nivåene sammen, og romanen sier dermed noe viktig om endringene som har funnet sted de siste tiårene i kunsten spesielt, men også i samfunnet generelt. Gjennom Jokums kritiske syn på trendene i kunsten reflekterer romanen over hva som har endret seg, og den blir et stykke interessant kulturanalyse.

Jokum vil ikke kalle seg kunstner, han vil ikke arrangere, han vil ikke trenge seg på. Han vil at bildene hans skal vise det sanne, enkle og jordnære. Når karrieren tar av blir det imidlertid ikke så lett for ham ikke å la seg påvirke av folk rundt seg og holde på prinsippene om ærlighet og oppriktighet i arbeidet. Jokum har ikke noe ønske om å være moderne, på samme måte som sin opphavsmann: Den som prøver å være samtidig blir ofte fort umoderne. Jeg tror på anakronismen i kunsten. Lars Saabye Christensen forsøker selv å holde seg unna trendene i sin kunstform. Jeg tenker spesielt på den selvbiografiske og selvutleverende tendensen som har preget skjønnlitteraturen de siste årene. Saabye Christensen beskrev sin forrige roman Sluk som en dypt personlig bok, og den har tydelige elementer av selvbiografi, men han blander ikke eget liv inn i skjønnlitteraturen like direkte som mange andre forfattere. Han bevarer elementene som kjennetegner sitt litterære univers og smelter liv og diktning sammen på sin egen måte: ”Det er begivenheter i et liv hvor man kommer over dokumenter. Jeg dikter mellom disse dokumentene, som jeg har en stor forkjærlighet for. De gjør at min poetiske fantasi settes i gang. Jeg ønsker å forene papirenes saklighet med den poetiske sakligheten, for slik å beskrive verden”.

Magnet gir oss også en rørende vakker kjærlighetshistorie. Den ”suverene” Synne og den høyreiste Jokum er to sarte sjeler, eller to ømfintlige mennesker som forfatteren ville kalt dem, som finner hverandre. Jokum er kunstneren, kjæresten Synne blir hans kurator, noe som naturlig nok byr på utfordringer for forholdet deres. Verken hun eller han synes at de fortjener den andre, og samtidig trenger de hverandre mer enn noen av dem aner. Bare leseren forstår hvor mye de faktisk betyr for hverandre.

Tidligere denne måneden ble Lars Saabye Christensen tildelt Brageprisen for Magnet. Han vant også prisen i 2001 for romanen Halvbroren. Jeg beskrev Saabye Christensens forrige roman Sluk (2012) som en opptur i forfatterskapet hvor han briljerer med det han kan samtidig som han viser evne til fornyelse. Med Magnet er Lars Saabye Christensen tilbake på toppen, og jeg gleder meg til å nyte de siste 200 sidene av romanen.

 

 

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Roskva Koritzinsky: Flammen og mørket

Flammen og mørket (Innbundet)En ung kvinnelig filmkritiker oppsøker stedet hvor filmskaperen Hedda Veier tok sitt eget liv for fire år siden. Veiers selvmord blir romanens omdreiningspunkt som jeg-fortellerens refleksjoner omkring blant annet frihet, ensomhet og kjærlighet springer ut fra. I Roskva Koritzinskys mørke og melankolske debutroman handler det om å stå overfor avgjørende valg. Her kan du lese min anmeldelse av Flammen og mørket.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar